Sekundær immunsvikt

Sekundær immunsvikt er tilstander med svikt i immunsystemet, som enten skyldes annen sykdom eller bivirkninger av behandling. 

Immunsvikten kan variere fra mild til livstruende.

Behandling av sekundær immunsvikt kan innebære:

• bedre kontroll med grunnsykdommen
• redusert immunsuppresjon
• tilskudd av immunglobuliner
• antimikrobiell profylakse

Etiologi

En lang rekke tilstander vil i seg selv kunne gi immunsvikt i form av f.eks. leukopenier eller hypogammaglobulinemi (se under). Det mest vanlige er allikevel at immunsupprimerende behandling typisk ved kreftsykdom, autoimmunitet eller transplantasjon gir en iatrogen immunsvikt. Avhengig av behandlingen vil immunsvikten kunne presentere seg med svikt i B-celler, T-celler, fagocytter eller en kombinasjon av disse.

Noen medikamenter er det viktig å være spesielt oppmerksom på og nevnes kort her, men all immunsupprimerende behandling kan gi et bredt spekter av infeksjoner.

Glukokortikoider

Glukokortikoider er vår mest brukte immunsuppresjon og gir en doseavhengig immunsuppresjon som affiserer alle deler av immunapparatet. Ved doser tilsvarende prednisolon 20 mg daglig over lengre tid (> 4 uker) bør en ta høyde for dette, spesielt med tanke på risiko for Pneumocystis jirovecii -infeksjon. Pasienten vil imidlertid ha en generelt økt risiko for infeksjoner også utover dette (pneumonier, herpes zoster).

Rituximab

Rituximab er et monoklonalt antistoff rettet mot B-celler og brukes i behandling av autoimmun sykdom og lymfomer. Medikamentet kan gi hypogammaglobulinemi med økt risiko for bakterielle luftveisinfeksjoner, men gir også risiko for reaktivering av latente virusinfeksjoner som HBV (se hepatittfag.no).

Anti-TNF

Monoklonale antistoff rettet mot TNF-systemet brukes i behandling av mange autoimmune sykdommer, gir økt risiko for mange infeksjoner, men spesielt reaktivering av latent tuberkulose.

Sekundær hypogammaglobulinemi

Sekundær hypogammaglobulinemi sees ved nedsatt produksjon eller tap av Ig pga annen sykdom, f.eks. myelomatose, non-Hodgkin lymfom, kronisk lymfatisk leukemi (KLL), nefrotisk syndrom, brannskade, proteintapende tarmsykdom, hiv-infeksjon, underernæring eller medikamenter (f.eks. antiepileptika og immunsuppressiva). Serum Ig blir sjelden ekstremt lav ved sekundære former. Sekundær hypogammaglobulinemi er ikke isolert indikasjon for IgG-substitusjon, men skal vurderes dersom pasienten har infeksjonstendens.

Nedsatt vaksinerespons

Immunsuppresjon og spesielt bruk av rituximab vil gi redusert respons på vaksiner. Om mulig anbefales derfor vaksinering før oppstart, eventuelt når immunsuppresjon er redusert. Alle ikke-levende vaksiner er imidlertid trygge å sette under immunsuppresjon.

Reduksjon av immunsupprimerende behandling vil være aktuelt ved tegn til symptomgivende sekundær immunsvikt, men må veies opp mot effekt av immunsuppresjon på grunnsykdommen. 

Profylaktisk antimikrobiell behandling for Pneumocystis jirovecii -infeksjon, ved transplantasjoner og for reaktivering av HBV og latent tuberkulose gis på spesielle kriterier. Sekundær immunsvikt, inkludert sekundær hypogammaglobulinemi, behandles ellers på symptomatisk grunnlag.