Vancomycinresistente enterokokker (VRE) – screening

Overførbar, ervervet resistens mot vankomycin hos enterokokker ble første gang påvist i England og Frankrike i 1986, og i løpet av 1990-årene ble vankomycinresistente enterokokker (VRE) et økende problem, først og fremst i USA, men også i enkelte europeiske land. Det har vært flere større utbrudd på sykehus i Norge de siste årene.

Indikasjon og prosedyre for testing av pasienter, som får eller skal få behandling ved Ahus, er beskrevet i sykehusets infeksjonskontrollprogram Ahus Smittevern - Testing og prøvetaking for resistente mikrober - MRSA, VRE, ESBL, Candida auris, Acinetobacter baumanii, Pseudomonas, med flere

Folkehelseinstituttet har også god informasjon som finnes elektronisk i Smittevernveilederen.

Bruk eSwab med hvit kork til testing for VRE/ESBL/MRSA.

Det skal alltid tas prøve fra rektum eller fæces. Hvis det foreligger andre mulige koloniseringssteder tas det prøver fra disse også (se tabell).

Prøver tas fra disse lokalisasjonene:

Prøvene merkes avhengig av indikasjon for prøvetakingen:

• Pasient overført fra helseinstitusjon utenfor Norden merkes ”Screeningprøve mutiresistente bakterier – utenlandspasient”: prøven blir da undersøkt på VRE og ESBL.
• Ved prøvetaking av pasienter fra utbruddsinstitusjon merkes prøvene ”Screeningprøve – aktuelle utbruddsmikrobe (for eksempel VRE) – utbruddsinstitusjon”.

Påvisning av VRE-bærerskap gjennom dyrkning av fæces, rectalpensler, urin eller sårsekret på selektiv agar. Deretter artsidentifikasjon og molekylærbiologisk påvisning av resistensgener (vanA/vanB). Ved større utbrudd vil vi kunne påvise van-gener direkte fra prøvemateriale etter oppformering i anrikningsbuljong over natt, uten å først gå via dyrkning på selektiv agar.

Ved funn av VRE hos inneliggende pasient vil svaret formidles til Avdeling for smittevern og rekvirent vil bli oppringt.

2-4 dager.

• Infeksjonskontroll.no
• Smittevernveileder FHI - VRE