IgM

 

Kvinner

18-50 år: 0,6-2,3 g/L

≥ 50 år: 0,4-2,1 g/L

 

Menn

≥ 18 år: 0,4-2,1 g/L

Økt IgM, sammen med økning av IgA og IgG, forekommer ved en rekke tilstander som stimulerer immunapparatet (infeksjoner, malign sykdom, levercirrhose, autoimmune sykdommer o.s.v.). 

 

Selektiv økning av IgM ses ved primær biliær kolangitt, hos nyfødte med kongenitt eller neonatal infeksjon, ved parasittære infeksjoner, visse virusinfeksjoner, og hos pasienter med M-komponent av type IgM. 

 

Lave verdier ses ved generell primær og sekundær hypogammaglobulinemi. Sekundær generell hypogammaglobulinemi kan skyldes nedsatt produksjon (lymfoproliferative sykdommer, behandling med steroider, cytostatika o.s.v.) eller økt tap (nefrotisk syndrom, brannskader, proteintapende enteropati).

Immunglobulinene er sirkulerende antistoffer som produseres av plasmaceller. De er bygget opp som Y-formede proteinmolekyler satt sammen av to tunge (molekylvekt 50-70 kDa) og to lette kjeder (molekylvekt 23 kDa). De tunge kjedene er av 5 ulike typer: α (alfa), γ (gamma), μ (my), δ (delta) og ε (epsilon), som inngår i henholdsvis IgA, IgG, IgM, IgD og IgE. De lette kjedene er av 2 typer, κ (kappa) og λ (lambda). I et immunglobulinmolekyl er de to tunge kjedene alltid av samme type, og det samme gjelder de to lette kjedene.

 

IgM-molekylet foreligger i plasma hovedsaklig som en pentamer som består av fem grunnenheter bundet sammen av en J-kjede (J står for ”joining”).  Med sin høye molekylvekt (ca 900 kDa) vil det meste av IgM være å finne intravaskulært.  

 

Halveringstiden i plasma er på ca 10 døgn. IgM passerer ikke placenta og er normalt ikke målbart i plasma hos nyfødte.

 

IgM blir særlig dannet som respons på partikulære antigener. Det antistoffet som først dannes ved infeksjoner er som regel av type IgM. Med sin struktur har IgM stor evne til å presipitere og aggregere antigen og til å binde og aktivere komplement, noe som gjør at antigen som reagerer med IgM raskt elimineres via RES.