Motorisk funksjon i akuttfasen

Det er stor variasjon i motorisk funksjon, avhengig av lokalisasjon og omfang av sykdom/skade. Det kan være vanskelig å avdekke motorisk funksjon under intensivbehandling. Det kan ta tid før barnt tolererer systematisk kartlegging av motorisk funksjon. 

I tidlig fase har en del barn rask bedring av motorisk funksjon. Rask bedring av motorisk funksjon må ikke oppfattes som rask bedring av andre følger etter EHS. Utvikling av spastisitet etter en initial fase med lav tonus eller kontrakturer kan bli mer fremtredende med tiden [19].

Ved hurtig bedring kan det være utfordrende å tilpasse tiltak tilstrekkelig raskt. For eksempel kan raskt bedret oppmerksomhet hos et barn uten tale medføre behov for snarlig tilpasning av kommunikasjonshjerlpemidler for å lette samarbeidet om motorisk trening.

Undersøkelse av motorisk funksjon inngår i en helhetlig tverrfaglig vurdering og foretas tidligst mulig for utforming av en helhetlig rehabiliteringsplan [20]. Undersøkelse av motorisk funksjon omfatter inspeksjon, undersøkelse av generell funksjon (som mobilitet og gange, ADL og arm/håndfunksjon) og lokal funksjon (som muskelstyrke, leddbevegelighet og muskellengde), eventuelt palpasjon, og en nevrologisk undersøkelse [21]. Barnets aktuelle motoriske funksjon må sees i sammenheng med funksjon før sykdom/skade (ibid). Slik informasjon kartlegges ved hjelp av skjemaet  Info. Om ditt barn og innhentes fra omsorgspersoner, eventuelt også fra fagpersoner på hjemsted.

Flere forhold kan vanskeliggjøre undersøkelse, blant annet smerter, hemodynamisk instabilitet, frakturer, økt intrakranielt trykk, lav toleranse for stimuli og skjermingsbehov. Barnet kan også ha vansker med å følge instruksjon, for eksempel ved PTF. Undersøkelser av motorisk funksjon må tilpasses restriksjoner og kontraindikasjoner, avgrenses i omfang, og eventuelt foretas over noe tid. Det er viktig at teamet samkjører seg slik at barna ikke utsettes for unødig belastning.

Barnets bevissthetsnivå og kognitive fungering må tas i betraktning ved valg av tester og undersøkelser [22].

Benytt standardiserte tester av motorisk funksjon validert for barn/unge med EHS der det er tilgjengelig (se Verktøykasse) ([20] [22], www.rcpch.ac.uk) . Ved undersøkelse av motorikk hos barn som beveger seg lite spontant eller i liten grad følger instruksjon, registreres bevegelser og motorisk funksjon under facilitering og guiding [22].

For generelle prinsipper se også Prinsipper for rehabilitering av barn og ungdom. Vurder behov for tekniske og ortopediske hjelpemidler for å optimalisere sittestilling, forflytning og gjennomføring av toalettbesøk og stell. Vurder hjelm ved  hemikraniektomi. 

Tiltak som Leiring/posisjonering og Multisensorisk stimulering kan bidra til økt utbytte av funksjonstrening. For eksempel vil leiring i gode og stabile posisjoner kunne lette bruk av arm og hånd under spising. Multisensorisk stimulering kan gi økt persepsjon og eventuelt økt gjenkjennelse av aktiviteter barnet tar del i og så bidra til re-læring av motoriske ferdigheter. 

I tillegg kan det av og til være aktuelt med annen trening, som sengesykkel for passive eller assisterte ben-bevegelser, constraint-indusert trening for paretisk hånd, eller trening av muskulatur i ansikt og munn.

Undersøk tonus allerede i akutt-fasen i pauser fra eller ved avsluttet sedasjon, så snart barnet tåler det [23]. Det er viktig å skille spastisitet fra andre tilstander med økt muskeltonus som dystoni og rigiditet. Behandling av slike tilstander skiller seg fra behandling av spastisitet (ibid.). Vi anbefaler undersøkelse minst en gang i uken og ved utskriving fra fase 2. For kartleggingsverktøy se Verktøykasse.

Medikamentell behandling ved spastisitet kan være aktuelt og følger vanlige prinsipper som brukes ved CP. God leiring/posisjonering, tilstrekkelig stillingsendring og mobilisering gjennom døgnet er også viktig. Se også "spastisitetsbehandling" i fase 4 (Motorisk trening og behandling). 

Paralyse eller kraftsvekkelse kan ramme mange muskelgrupper. Paralyse av skulderbuens muskulatur kan gi utfordringer fordi glenohumeralleddet lett kan skades. Økt diastase og kontrakturer disponerer for subluksasjon [24]. Innskrenket bevegelighet er forbundet med utvikling av smerter i skulder [25].  

Forslag til tiltak for å forebygge skade:

• Posisjonering og støtte av paretisk eller paralytisk arm [20, 24]
• Beskytte og støtte armen under aktivitet og trening. Aktivt bevegelsesutslag økes gradvis, parallelt med økning av styrke i skulderbuens muskulatur [20]
• Unngå passive bevegelser av glenohumeralleddet over 90 grader fleksjon og abduksjon, med mindre scapula er rotert oppad og humerus er lateralt rotert [20].
• Taping av skulderen og ortose kan vurderes for økt komfort, samt forebygge og redusere smerter [24].
• Ved paralyse kan det være aktuelt med fatle som holder underarmen mot fremsiden av kroppen for å hindre luksasjon dersom barnet snur seg i sengen. Virkning av fatle til annet bruk er omdiskutert og fatle kan også hemme funksjon [20]