Transfusjon til pasienter med autoantistoff mot erytrocyttantigener

Autoimmun hemolytisk anemi (AIHA) er mediert av autoantistoff rettet mot erytrocyttantigener. Berentsen, Autoimmune hemolytic anemias

Autoantistoffene fører til hemolyse av pasientens egne erytrocytter og binder seg til antigenene optimalt enten ved 37 °C (”varmetype”) eller ved 0–20 °C (”kuldetype”).

Ved AIHA av kuldeantistofftype (uansett om det er idiopatisk/primær eller sekundær) er autoantistoffene som regel av IgM klasse.

Ikke oppvarmet erytrocyttkonsentrat til slike pasienter kan føre til hemolyse av transfunderte erytrocytter; derfor bør blodvarner brukes ved transfusjon. (The administration of blood components).

Selv om en restriktiv transfusjonsstategi anbefales ved AIHA av varmeantistofftype på grunn av risiko for hemolyse av de transfunderte erytrocyttene, skal pasientene alltid få nødvendig transfusjon ved alvorlig, symptomgivende anemi.

Ved transfusjon er risikoen er først og fremst knyttet til eventuelle alloantistoffer som kan kamufleres av autoantistoffet, og ikke alltid kan oppdages og identifiseres ved utredning på blodbanken.

Dersom dette er tilfelle, kan alloantistoffet føre til hemoyse, dersom de transfunderte erytrocyttene er antigen-positive for det korresponderende antigen. 

Imidlertid viser erfaringen at nedbrytingsmekanismene ofte er mettet av pågående hemolyse av pasientens egne erytrocytter. Derfor oppnås ofte god effekt av transfusjon, dog noe mer kortvarig enn normalt.

Blodtypeserologisk utredning av alloantistoffer er tidskrevende, hvor det ofte brukes relativt kompliserte analyser.

Det er viktig at behov for eventuell utredning ikke fører til forsinkelse av nødvendig transfusjon. Mest mulig fenotypelikt erytrocytkonsentrat bør utleveres, mens utredningen pågår.

Transfusjon av mest mulig fenotypelikt blod kan redusere dannelse av alloantistoffer. Utvidet typing av pasienter på hovedantigenene i Rh-, Kell-, MNS-, Kidd- og Duffy-systemer er derfor en nyttig strategi. Typing kan utføres med serologiske metoder dersom pasienten ikke er transfundert de siste tre månedene, i så fall kan pasienten genotypes.

Nært samarbeid mellom kliniker og blodbank vil sørge for tryggere transfusjoner. Indikasjonsstillingen bør være forholdsvis restriktiv uten å risikere ”undertransfusjon”, dvs. at nødvendig transfusjon ikke skal utsettes eller holdes tilbake.

Til pasienter som har autoantistoff vil blodbanken vanligvis/oftest anbefale at transfusjon utføres på «biologisk forlik» som er en in vivo forlikelighetstest med rask transfusjon av 20 ml. av erytrocyttkonsentrat. Dersom ingen tegn til hemolytisk transfusjonsreaksjon, kan resten av enheten transfunderes i vanlig hastighet.