Bakgrunn, leseveiledning og begrepsbruk

Sist oppdatert: 15.01.2026
M3
Utgiver:
Versjon: 0.2
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Historien bak behandlingslinjen

I 2011-13 ble det utarbeidet en behandlingslinje i 5 faser for re-/habilitering av barn og unge med moderat og alvorlig EHS i Helse Sør Øst (HSØ). Behandlingslinjen ble utarbeidet i et samarbeid mellom OUS, Sørlandet sykehus, Sunnaas sykehus og Nordre Aasen habiliteringssenter. Sluttrapport ble levert i 2013 [2]. Tildeling kom fra HSØ, med økonomisk støtte fra Helsedirektoratet.

 

I statsbudsjettet for 2017 ble det satt av midler til tiltak for barn og unge med EHS, med 2 hovedmål:

  1. Helse Midt-Norge ble i oppdragsdokument fra Helse- og Omsorgsdepartementet (2017) bedt om å lede arbeidet med en nasjonal behandlingslinje for re-/habilitering av barn og ungdom med moderat til alvorlig EHS. Prosjektet etablerte en arbeidsgruppe satt sammen av fagpersoner fra de 4 helseregionene, Sunnaas sykehus, kommunerepresentant, brukerrepresentanter samt representant fra habiliteringsfeltet og statlig spesialpedagogisk tjeneste (Statped). Arbeidsgruppen leverte sin rapport våren 2018. Rapportens konklusjon var en anbefaling om at alle helseregioner utarbeidet en BHL for rehabilitering av barn og unge med moderat og alvorlig EHS. Behandlingslinjen burde baseres på tilsvarende fasemodell som Behandlingslinjen for HSØ fra 2013 og tilpasses lokale forhold i de respektive regioner[2].
  2. Fordeling av midler til alle helseregionene: HSØ ga i 2017 Oslo universitetssykehus (OUS) i oppdrag å lede et prosjekt for å videreutvikle og implementere vår "Behandlingslinje for rehabilitering av barn og unge med EHS" for HSØ og dermed legge til rette for at anbefalingene i BHL EHS omsettes til praksis.
  3. Regional forankring: I 2018 lanserte HSØ en ny regional utviklingsplan som beskriver utvikling frem til 2035 [3]. Den regionale regional BHL EHS for barn med ervervet hjerneskade fremheves som et av prioriterte arbeidsområder.

 

Arbeidet med videreutvikling og implementering har vært organisert under OUS, Barneavdeling for Nevrofag. Det vises til vedlegg "revidert prosjektplan" nederst. 

Leseveiledning og begrepsbruk 

Utvalget av tema er videre basert på de behov for kunnskapsoppsummering som alle deler av spesialisthelsetjenesten som behandler barn og unge med EHS har beskrevet. Anbefalingene i BHL EHS er veiledende. Individuelle vurderinger og ulike forhold ved de enkelte institusjonene/barnehabiliteringer vil kunne føre til annen kontaktfrekvens med spesialisthelsetjenesten enn anbefalinger i denne behandlingslinjen. Den enkelte pasients rett til medvirkning og samtykke til helsehjelp må også ivaretas i henhold til pasient- og brukerrettighetsloven.

 

Prosjektet hadde også som mandat å se på det videre forløpet for individer med EHS etter fylte 18 år. Videre behandling av disse pasienter håndteres svært forskjellig i de enkelte HFene i HSØ. Nåværende praksis vil beskrives i avsluttende prosjektrapport hvor det også vil gis anbefaling til at voksenhabiliteringer sammen med andre instanser tar initiativ til å samordne tiltak for voksengruppen med EHS.

 

Behandlingslinjen baserer seg på oppsummert kunnskap fra forskning. Som en viktig kunnskapskilde er i tillegg erfaringer fra behandlere i de forskjellige fasene vektlagt. Brukerrepresentanter har også kommet med innspill i ulike faser av arbeidet. Under Metode og kunnskapsgrunnlag beskrives det mer inngående om arbeidsmetode og kunnskapsgrunnlaget til BHL EHS.

 

BHL EHS er organisert i grunnleggende kapitler om Henvisningsrutiner i fasemodellen, definisjon av Ervervet hjerneskade – definisjon og langtidsfølger, Diagnosegrupper og Prinsipper for re-/habilitering av barn og ungdom. Kartlegging og tiltak i fase 1-4 omhandles i Fase 1 og 2 - Akutt/intensivbehandling og tidligre-/habilitering, Fase 3 - Institusjons- og poliklinisk re-/habilitering og Fase 4 - oppfølging og behandling ved barnehabilitering/kommune. Det følger et kort kapittel om Samarbeidspartnere i utdanningssektor og en oversikt over anbefalte kartleggingsverktøy (Verktøykasse, forkortelser & vedlegg). Oversikten over kartleggingsverktøy er veiledende. Basert på individuelle vurderinger er det er fullt mulig å benytte andre tester eller avstår fra testing. Medisinske og andre tema knyttet til funksjonsområder er omhandlet så tidlig i faseforløpet som mulig og deretter referert til i etterfølgende kapitler for å unngå gjentakelser. Ved tema spesielt knyttet til en fase står disse omtalt da og blir referert til i senere kapitler ved behov. I vedleggsoversikt finnes utdypende beskrivelser av detaljerte fremgangsmåter ved ulike kliniske problemstillinger i all hovedsak i form av utdrag fra OUS e-håndbok.

 

«Habilitering» beskriver tidsbegrensede prosesser som fører til oppnåelse av nye ferdigheter i et tempo og med en kvalitet som bestemmes av flere faktor deriblant grunnsykdommen.

 

«Rehabilitering» beskriver reoppnåelse av ferdigheter som individet mistet som følge av grunnsykdommen.

 

I behandlingslinjen benytter vi konsekvent begrepet rehabilitering, selv om både habilitering og rehabilitering er aktuelt for et barn i utvikling.

 

Begrepet «barn» og «barndom» inkluderer individer fra 0-18 år med mindre det er spesifisert annet alder i konteksten.

 

Begrep «barnehabilitering» brukes synonymt med betegnelsen «habiliteringstjenesten for barn og unge i spesialisthelsetjenesten (HABU).

 

Nederst i dokumentet finnes det en forkortelsesliste, se Forkortelser.

Referanser 

  1. Knight, S., et al., A systematic critical appraisal of evidence-based clinical practice guidelines for the rehabilitation of children with moderate or severe acquired brain injury. Arch Phys Med Rehabil, 2018.
  2. Dahl, H.M., Berntsen T., Prosjektrapport. Behandlingslinje for rehabilitering av barn og unge med ervervet hjerneskade, 1-18 år. Helsedirektoratet, 2013(RefNr. 10/3447-17).
  3. Helse Sør-Øst, Regional utviklingsplan 2035. 2018.
  4. Andelic, N., et al., Does an early onset and continuous chain of rehabilitation improve the long-term functional outcome of patients with severe traumatic brain injury? J Neurotrauma, 2012. 29(1): p. 66-74