Hemolytisk sykdom hos foster og nyfødt (HDFN/HSFN)

Maternelle blodtypeantistoff kan føre til mild til alvorlig anemi hos et antigen-positivt foster og nyfødt. Fosteret arver det aktuelle antigenet fra far. Ubehandlet alvorlig anemi hos foster kan ha fatalt utfall, mens ubehandlet alvorlig hyperbilirubinemi hos nyfødte kan forårsake kjerneikterus med irreversibel hjerneskade. I Norge screenes  derfor alle gravide med tanke på blodtypeantistoff i første trimester. Gravide som har klinisk signifikante blodtypeantistoff, følges opp med blodprøver (antistofftitreringer) og ved behov hos obstetriker/fostermedisiner.

Anti-D (RhD), anti-K og anti-c er de viktigste blodtypeantistoff som kan føre til alvorlig HDFN, men det finnes også flere andre som vanligvis fører til mildere sykdom. Etter utredning vil blodbanken rapportere om det aktuelle antistoffet kan føre til HDFN, samt anbefale intervaller for oppfølgingsprøver. 

Naturlig forekommende blodtypeantistoff anti-A og anti-B, spesielt hos mødre med blodtype O, kan også føre til hemolytisk sykdom hos nyfødte. Dette gjelder når antistofftiteret er høyt. Forløpet er vanligvis mildt. 

En kvinne kan bli immunisert mot et antigen hun mangler hvis hun transfunderes med antigen-postivt blod eller bærer et antigen-positivt foster. Alloimmunisering kan ha skjedd i et tidligere svangerskap, men kan også inntreffe i det aktuelle svangerskapet. Føtomaternell blødning (FMB) hvor fosterets blodceller passerer over placenta til den gravides blodsirkulasjon, kan sensibilisere mor. FMB i mindre mengder skjer i de fleste svangerskap, spesielt i siste trimester og ved forløsning. Trauma og inngrep som morkakebiopsi eller amniocentese kan også føre til FMB. 

Ved føtal anemi forårsaket av hemolyse vil fosteret i første omgang kompensere med økt ekstramedulær erytropoiese i milt og lever. Dette og anemien kan etter hvert føre til:

• Hepatomegali
• Splenomegali
• Hypoalbuminemi
• Hydrops
• Kardiomegali
• Fosterdød 

Hyperbilirubinemi oppstår som følge av hemolyse. Mens morens lever vil metabolisere bilirubinet i svangerskapet, kan bilirubinkonsentrasjonen være for høy for nyfødtes umodne lever.

Alvorlig føtal anemi behandles med intrauterin transfusjon. Tidlig forløsning kan også være aktuell. Behandlingstrengende nyfødt hyperbilirubinemi og anemi håndteres med lysbehandling (fototerapi), utskiftningstransfusjon, intravenøst gammaglobulin (IVIg) og/eller transfusjon. 

Lysbehandling fører kun til nedbrytning av bilirubinet, men behandler ikke selve anemien. Hemoglobinverdi hos nyfødte bør derfor også kontrolleres.

Antistoff i Kell-systemet (og svært sjeldent i MNS-systemet (anti-GPMur)) destruerer ikke bare føtale erytrocytter, men også progenitorceller. Dette fører til enda alvorligere HDFN. 

Direkte antiglobulin test (DAT) anbefales ikke rutinemessig, men kun ved mistanke om hemolytisk sykdom hos nyfødte. DAT korrelerer ikke nødvendigvis med alvorlighetsgraden av tilstanden. Positiv DAT kan også skyldes anti-D immunglobulin, (RhD-profylakse) og/eller ABO-uforlikelighet mellom mor og barn.

Antistoffscreening og -identifisering i blodprøve fra den gravide vil påvise spesifisiteten av antistoffet. Blodbanken vil også utføre antistofftitrering, samt foreslå intervaller for oppfølgningsprøver ved klinisk viktige antistoffer. Et antistoff med kritisk titernivå må følges opp tettere, men det er ikke alltid korrelasjon mellom antistofftiter og alvorlighetsgraden ved HDFN. 

Det er ikke konsensus om hva som er kritisk titernivå; svenske retningslinjer anbefaler 64 (1:64) og britiske 32 (1:32). Disse nivåene gjelder ikke anti-K og anti-c, fordi tilfeller av alvorlige HDFN med lavere titere er rapportert. Gravide med kritisk titer, eller lavere for tilfeller av anti-K og anti-c, spesielt dersom kvinnen tidligere har hatt barn med HDFN, må henvises til spesialist. I kontrollprøver utføres paralleltitreringer mellom den aktuelle og den forrige prøven. Stigning på minst to eller høyere titertrinn rapporteres som signifikant.

Ved hjelp av NIPT kan fosterets blodtype bestemmes. Er fosteret negativt på det aktuelle antigen, tolkes dette dit hen at den gravide er immunisert i et tidligere svangerskap eller ev. ved transfusjon. Det betyr også at et antigen-negativt foster ikke vil påvirkes av det aktuelle antistoffet den gravide har. Når den gravide har klinisk signifikant blodtypeantistoff med høyt titer, bør hun likevel følges opp, på tross av at NIPT er forenlig med et antigen-negativt foster. Dette med tanke på ev. laboratoriefeil.