Sykehjemspasienter har oftere elektrolyttforstyrrelser enn yngre og friskere individer
Tidlig diagnostisering og behandling av elektrolyttforstyrrelser er avgjørende for å unngå komplikasjoner, som f.eks. forverring av kognitiv funksjon, økt falltendens og død
Elektrolyttforstyrrelser blant sykehjemspasienter kan forebygges ved god ernæring og væskebalanse, og regelmessig legemiddelgjennomgang kan avdekke medikamentinduserte elektrolyttforstyrrelser
Aldersrelaterte fysiologiske endringer
Sykehjemspasienter har en relativt høy forekomst av kronisk nyresykdom, endret kroppssammensetning og svekket osmoregulering, som øker risikoen for elektrolyttforstyrrelser
Medikamenter
Mange sykehjemsbeboere bruker medikamenter som påvirker elektrolyttnivåene
Diuretika, herunder spesielt tiazider, kan føre til både hyponatremi og hypokalemi
ACE-hemmere, A2-blokkere og kaliumsparende diuretika kan føre til hyperkalemi, spesielt ved akutte hendelser (for eksempel ved infeksjoner) . Hyponatremi kan også forekomme
Andre hyppig brukte medisiner i sykehjem som avføringsmidler (spesielt Laxoberal®) , SSRI og andre psykofarmaka kan også gi elektrolyttforstyrrelser
Dehydrering
Sykehjemspasienter har ofte redusert tørstefølelse, og de er utsatte for dehydrering
Dehydrering og svekket osmoregulering forstyrrer balansen av elektrolytter, spesielt natrium. I tillegg kan blant annet feber, diaré og oppkast raskt føre til væske- og elektrolyttap
Kroniske sykdommer
Kroniske endeorgansykdommer, som demens, hjertesvikt, KOLS og nyresvikt disponerer for ulike typer elektrolyttforstyrrelser
Kosthold/opptak av næringsstoffer
Sykehjemspasienter har ofte mangelfullt matinntak på grunn av redusert appetitt, dårlig tannstatus, svelgeproblemer og gastrointestinal sykdom
Et ubalansert kosthold med for lite inntak av nødvendige mineraler som kalsium, natrium, kalium, magnesium og fosfat kan også bidra til elektrolyttforstyrrelser



