De fleste sarkomer oppstår spontant uten kjent årsak, men enkelte medfødte tilstander og arvelige genfeil kan gi økt risiko for sarkomutvikling (se kapittel 5). De vanligste av disse er Li-Fraumeni syndrom (Andreassen et al., 1993; Hung et al., 1997; Li et al., 1969; Malkin et al., 1992; Thoresen, 1992; Toguchida et al., 1992; Travis et al., 2006; Tsuchiya et al., 2000), retinoblastom (Eng et al., 1993; Kinge et al., 2004; Smith et al.) og nevrofibromatose type 1 (Goldblum et al., 2019; Zhou et al., 2003). Enkelte benlidelser som enkondromatose (Olliers sykdom og Mafuccis syndrom), multiple osteokondromer og Pagets sykdom gir økt risiko for bensarkom (Haibach et al., 1985; Huvos et al., 1983; Liu et al., 1987; Schwartz et al., 1987; Wick et al., 1981).

Strålebehandling medfører økt risiko for sarkomutvikling (Brenner et al., 2000; Murray et al., 1999; Yap et al., 2002). Kriteriene som oftest benyttes for definisjon av stråleassosiert sarkom er (Arlen et al., 1971; Cahan et al., 1998; Murray et al., 1999):

• Strålebehandling skal være gitt og sarkomet skal ha oppstått i strålefeltet.
• Det skal ikke foreligge holdepunkter for at sarkomet var til stede før strålebehandling.
• Sarkomet skal være diagnostisert etter en latenstid på minst to år.
• Sarkomet skal morfologisk være bekreftet og være av en annen histologisk type enn primærtumor.

Stråleassosierte sarkomer utgjør 2,5–5,5 % av sarkomtilfeller (Brenner et al., 2000; Hawkins et al., 1996; Menu-Branthomme et al., 2004; Murray et al., 1999). Latenstiden etter strålebehandling er median ca. 14 år (fra 2–60 år) (Bjerkehagen et al., 2008). De hyppigste histologiske diagnoser er UPS, osteosarkom, angiosarkom og malign perifer nerveskjedetumor.