Valg av blod til transplanterte pasienter

Det er forskjell mellom transfusjon av blodkomponenter enkelt vis og stamcelle- og solid organtransplantasjon hvor henholdsvis større mengder plasma og/eller celler i produktet/organet gis til pasienten. Dette må tas hensyn til ved valg av blodkomponenter.

ABO- og HLA-folikelighet vektlegges ved valg av donor i stamcelle- og organtransplantasjon. HLA- forlikelighet er viktigst ved valg a av stamcelledonor, men ved organtransplantasjon er ABO-forlikelighet viktigst (unntak ved nyretransplantasjon). 

Det er tre kategorier av ABO-uforlikelighet

1. Major ABO-uforlikelighet: pasienten som er mottaker av hematopoietiske stamceller eller solid organ har antistoff mot donors ABO-antigener. Eksempel: blodtype O pasient og blodtype A donor hvor pasientens naturlig forekommende anti-A kan hemolysere donors blodtype A erytrocytter som overføres utilsiktet med transplantatet.
2. Minor ABO-uforlikelighet: hvor donor har antistoff mot pasientens erytrocytt-antigen. Eksempel: pasient blodtype A, donor blodtype O. I dette tilfelle kan naturlig forekommende anti-A i transplantate hemolysere pasientens blodtype A erytrocytter.
3. Major + minor (bi-directional) ABO-uforlikelighet: major og minor uforlikelighet samtidig hvor både pasienten og donor har antistoff mot hverandres erytrocytter. Eksempel: pasient blodtype A, donor blodtype B. Pasientens naturlig forekommende anti-B kan hemolysere donors B erytrocytter og donors naturlig forekommende anti-A kan hemolysere pasientens A erytrocytter.

Når allogen stamcelledonor skal velges, prioriteres HLA-forlikelighet fremfor ABO- og RhD-forlikelighet, derfor er ca. 40-50 % av alle allogen hematopoietisk stamcelletransplantasjoner (AHSCTX) ABO-uforlikelige.

Hovedprinsipp ved valg av blodkomponenter er at komponentene skal være forlikelige med både pasientens opprinnelige og donor-ABO-type (se tabell).

Pasienter som skal/har fått AHSCTX, transfunderes med bestrålte cellulære blodkomponenter henholdsvis 1 måned før transplantasjon og minst 1 år (så lenge de er immunsupprimerte) etter AHSCTX. Se Irradiation to prevent a fatal transfusion complication.

Alternativet til bestråling av trombocyttkonsentrater er patogenreduksjon.

Se: Valg av blodkomponenter ved transplantasjon (Tabell)

Pasienter som er refraktære mot vanlige trombocyttkonsentrater på grunn av klinisk signifikante HLA- og/eller HPA-antistoff, bør få forlikelige trombocyttkonsentrater. Ved eventuell alvorlig blødning når forlikelige konsentrater ikke umiddelbart tilgjengelig, bør man vurdere transfusjon med buffy-coat trombocyttkonsentrat.  

• Ved solid organtransplantasjon er hovedregelen ABO-identisk organ, men minor uforlikelige transplantasjoner utføres også på grunn av organmangel. 
• Det er svært viktig å informere blodbanken ved ikke-ABO-forlikelig. organtransplantasjon, slik at blodbanken kan velge forlikelige blodkomponenter.
• Ved minor ABO uforlikelighet skal blodkomponentene være forlikelig med både pasientens og donorens ABO-type. Se tabell. 

For øvrig er det ingen spesielle anbefalinger ved transfusjon til denne pasientgruppen. Bestråling av blodkomponenter er ikke indisert ved solid organtransplantasjoner.

Passenger Lymphocyte Syndrome er en komplikasjon som kan oppstå etter både stamcelle- og organtransplantasjoner ved minor blodtype-uforlikelighet.

PLS er en form for forsinket hemolyse som skyldes immunkompetente B-lymfocytter som overføres utilsiktet sammen med transplantatet, prolifererer og produserer antistoff mot pasientens blodtypeantigener (både ABO og ev. andre).

Jo større mengde lymfoid vev i transplantatet, jo større er risikoen for PLS.

Symptomene oppstår vanligvis 5-17 dager etter transplantasjon og kan vare uker til måneder.

Tilstanden forløper vanligvis mild og er selv-begrensende, men kan også være alvorlig og fatal. Følgende er beskrevet: hemolyse, nyresvikt, graftsvikt, multiorgansvikt, DIC.

Tegn på hemolyse kan være fall i hemoglobin-verdi, lavt/ikke-detekterbart haptoglobin, positiv DAT, forhøyet bilirubin og LDH, samt mulig påvisning av antistoff med donor-opprinnelse (f.eks. anti-D hos en RhD positiv pasient som er transplantert med et RhD negativt organ hvor donor har anti-D).

Behandling er hovedsakelig konservativ med støttebehandling. Behandling med anti-CD20 er rapportert å ha effekt. Ved klinisk signifikant hemolyse bør erytrocyttkonsentrat være av donors blodtype og plasma av pasientens blodtype. Dette for å hindre forverring av hemolysen.