Pasienter kan danne alloantistoffer i forbindelse med svangerskap, transfusjon eller transplantasjon.
Man kan danne blodtypeantistoff når man eksponeres for et blodtypeantigen man selv mangler.
Det er stor heterogenisitet i blodtypesammensetningen i befolkningen slik at det alltid er antigen-forskjeller mellom giver og pasient. Derfor er enhver transfusjon forbundet med risiko for immunisering.
Noen pasienter immuniseres aldri, selv etter flere transfusjoner, mens andre immuniseres allerde ved første transfusjon. Noen danner multiple blodtypeantistoffer, såkalte "respondere".
Immunhematologisk utredning er nødvendig for å bestemme/avklare om pasientens antistoff er klinisk signifikant. Deretter skal det velges antigen-negativt blod som forlikes med pasientens plasma.
Utredningen kan ta tid, noen ganger flere dager, fordi blodgivere må kontaktes eller blod fra andre blodbanker, til og med i utlandet, skaffes.
Påvises det klinisk signifikant alloantistoff, skal spesifisiteten bestemmes for å kunne velge antigen-negativt blod.
Inntil spesifisiteten til blodtypeantistoff er bestemt, kan erytrocyttkonsentrat utleveres kun ved akutt behov, og risiko for alvorlig hemolytiske reaksjoner vil da være høyere.



