Juridiske forhold, pasientrettigheter og personellsikkerhet i akuttmottaket

Pasientenes rettigheter er ivaretatt gjennom blant annet pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven. Rettighetene gjelder både for pasienter til elektiv behandling og øyeblikkelig hjelp. Selv ved alvorlige skader og kritisk sykdom, der oppmerksomheten er rettet mot rask diagnostikk og behandling, er pasientens integritet beskyttet med en rekke bestemmelser. Helsepersonellets arbeidsmiljø og sikkerhet er regulert av Arbeidsmiljøloven.

Hovedregel er at Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell (Helsepersonelloven § 21 – taushetsplikten). Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Opplysninger om legems- og sykdomsforhold omfatter både journalopplysninger og det som i situasjonen vil fremgå muntlig og visuelt. En informasjonsmedarbeider kan ikke frata pasient eller pårørende retten til vern om personlige opplysninger. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.

Helsepersonelloven § 21 sier at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Det følger av helsepersonelloven § 21 a at det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten eller administrasjon av slik hjelp. Unntak her er iht. § 31 at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Et annet unntak er § 23.4 («ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.»)

Pressen har ingen rett til informasjon om den enkelte traumepasients legems- og sykdomsforhold. Taushetsplikten i helsepersonelloven § 21 er ikke til hinder for at informasjon gis, så lenge informasjonen utelater individualiserende kjennetegn, jamfør helsepersonelloven § 23 nr. 3 (må vurderes konkret).

Opplysningsplikt

Helsepersonelloven § 31 pålegger helsepersonell å varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Slikt varsel kan oftest gjøres uten å formidle detaljer om identitet og helse.

Helsepersonelloven § 23.4 gir helsepersonell rett til å gi opplysninger videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.

Helsepersonelloven § 23.4 åpner i tillegg for at helsepersonell kan velge å bryte taushetsplikten ved å informere nødetater som politiet i situasjoner som er mindre akutte og alvorlige enn situasjonene som faller inn under §31. Dette kan for eksempel gjelde vold i nære relasjoner der man mener det kan være gjentagelsesfare.

Det er helsepersonellet selv som etter en interesseavveiing avgjør om opplysninger skal utleveres eller ikke. Rettsavgjørelser tilsier at retten ikke kan overprøve helsepersonellets vurdering om å ikke gi taushetsbelagte opplysninger videre. Heller ikke her trenger man dele alle detaljer om ID og helseinformasjon.

Nødrett og nødverge

Etter straffeloven § 196 kan det være straffbart å unnlate å forsøke å avverge enkelte straffbare handlinger, på et tidspunkt der avverging fortsatt er mulig. Dette kan f.eks. gjelde mishandling i nære relasjoner. Avverging skal primært skje ved anmeldelse til politiet, men anmeldelse til andre statlige organer med inngrepskompetanse, slik som f.eks. barnevernet, kan også være aktuelt. Også andre former for avverging enn anmeldelse kan etter forholdene være nødvendig. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt. Brudd på avvergingsplikten er ikke straffbar der plikten ikke kan oppfylles uten at man utsetter seg selv, sine nærmeste for fare for liv, helse eller velferd.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2–4 gir pasienten rett til å velge på hvilket offentlig (og i visse tilfeller privat) sykehus behandlingen skal foretas. Dette gjelder ikke øyeblikkelig hjelp. Valgretten gjelder heller ikke ved avhenting med ambulanse på skadested. Retten gjelder ikke når pasienten legges inn til undersøkelse og behandling av kritisk sykdom eller alvorlig skade. Videre kan pasienten ikke velge behandlingsnivå.

Pasient- og brukerrettighetsloven har som hovedregel i § 4–1 at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke.

Helsepersonelloven § 7 sier at helsehjelp som er påtrengende nødvendig (øyeblikkelig hjelp) skal gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg slik hjelp (altså en hjemmel for bruk av midlertidig tvang). Imidlertid kan det skje at pasienten fysisk forhindrer eller ved vold umuliggjør at undersøkelse/behandling gis etter bestemmelsene i § 7.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–6 sier at dersom en pasient over 18 år ikke har samtykkekompetanse (på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming), kan helsepersonell ta avgjørelse om helsehjelp som er av lite inngripende karakter. Et alvorlig inngrep kan gjøres dersom det er i pasientens interesse og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse. Hvis mulig, skal helsepersonell innhente informasjon fra pårørende om pasientens antatte ønske. Et inngrep kan ikke gjøres hvis pasienten motsetter seg det. Pasienten har dessuten rett til å nekte å motta blod (se § 4-9). En døende pasient har rett til å nekte livsforlengende behandling (§ 4-9).

Helsepersonelloven § 7 pålegger helsepersonell straks å gi den helsehjelp de evner når det antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Helsepersonell har en plikt til å gripe inn i en livstruende situasjon eller ved fare for alvorlig livsforringelse (med de unntak som er omtalt i Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–9). Nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen. Det gjelder således et krav om at helsepersonell griper inn i nødrettslignende situasjoner, også der det ikke foreligger samtykke.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 gir unntak fra hjelpeplikten i Helsepersonelloven § 7, og gir pasienten rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter på grunn av alvorlig overbevisning. Retten til å nekte forutsetter at pasienten er over 18 år, har full samtykkekompetanse og har fått tilstrekkelig informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen. Pasienten skal være informert om sin aktuelle tilstand. Det er kun pasienten selv som kan nekte på egne vegne.

Det rettslige kravet om alvorlig overbevisning forutsetter både en viss fasthet og varighet. Den alvorlige overbevisningen må fremstå som selvvalgt og veloverveid og ikke være et utslag av for eksempel en alvorlig sinnslidelse eller akutt forvirring etc. Videre må pasientens nektelse være et uttrykk for pasientens selvstendige og personlige oppfatning. Nektelsen skal føres skriftlig i pasientens journal.

I akutte situasjoner vil det kunne være svært vanskelig å forsikre seg om at pasientens nektelse er gyldig. Det er behandler som må avklare dette. Dersom man ikke har en gyldig nektelse er det hjelpeplikten som styrer. Dersom pasient er bevistløs eller under 18 år vil det ikke kunne foreligge gyldig nektelse. Ved planlagt behandling må behandlende lege samtale nøye med pasienten samt evt. ta initiativ til en kollegial vurdering. En gyldig nektelse innebærer at man er sikker på at pasientens vilje er selvstendig, konsistent og basert på korrekt informasjon om konsekvenser av egne valg i den aktuelle situasjonen. Det må også informeres om mulighetene til å endre standpunkt.

Når pasienten er under 16 år, pålegger pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 helsepersonell å gi informasjon både til foreldre (eller andre med foreldreansvaret) og pasient. Er pasienten mellom 12 og 16 år, skal opplysninger ikke gis til foreldrene eller andre med foreldreansvar, når pasienten av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Dersom tungtveiende grunner taler mot det, skal ikke foreldre eller andre med foreldreansvar informeres. Dette gjelder uavhengig av barnets alder. Eksempler på tungtveiende grunner er f.eks. der man står ovenfor en alvorlig omsorgssviktsituasjon.

Foreldre skal, for å ivareta foreldreansvaret (varer til fylte 18 år), få opplysning om hvor barnet befinner seg, om innleggelse på sykehus, selvmordsfare, spiseforstyrrelser o.l.  Informasjonsplikten innebærer ikke en full redegjørelse for den generelle helsetilstanden, hvilke undersøkelser som er foretatt mv. Dette krever samtykke fra ungdommen. Eventuelt må det vurderes bruk av unntaksbestemmelsen i helsepersonelloven § 23 nr. 4.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4 gir foreldre rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Foreldre med felles foreldreansvar må ta avgjørelsen i fellesskap. Etter hvert som barnet modnes, skal foreldrene høre hva barnet har å si før samtykke gis. I noen situasjoner ønsker foreldrene å fatte en avgjørelse som er i strid med barnets interesser. Foreldrene ønsker for eksempel, på grunn av egen alvorlige overbevisning, å nekte blodtransfusjon til et barn i en livstruende situasjon. Etter barnevernsloven § 3-7 kan barneverns- og helsenemnda vedta at et barn med en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade skal behandles på sykehus i samsvar med anvisning fra lege. Dersom sykehuset ser at problemstillingen kan oppstå, må barnevernet i Oslo kontaktes umiddelbart.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–5 gir foreldre rett til å samtykke til helsehjelp til ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Etter lovens § 4-3 vil samtykkekompetanse kunne bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske/psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemning åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. Helsehjelp kan likevel ikke gis dersom pasient mellom 16 og 18 år motsetter seg det (med unntak som nevnt nedenfor), jf. § 4-5 tredje ledd.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 6–2 gir barn (under 18 år) rett til samvær med minst en av foreldrene under hele sitt opphold i helseinstitusjon, med mindre hensynet til barnet gjør dette utilrådelig. Foreldre må rette seg etter avdelingens rutiner og følge personalets anvisninger.

Den berusede pasient har de samme rettigheter som andre pasienter. Ubehagelig og aggressiv oppførsel som direkte skyldes rus, må ikke godtas uten grenser. Helsepersonell skal likevel ta utgangspunkt i pasientens personlige forutsetninger i øyeblikket ved informasjon og samarbeid. Dersom pasientens oppførsel utsetter helsepersonell for fare, må det avveies konkret om hensynet til undersøkelse og behandling skal gå foran. Pasient- og brukerrettighetslovens bestemmelser går ikke uten begrensninger foran Arbeidsmiljølovens krav til et trygt arbeidsmiljø.

Det er ingen lovhjemmel for å tvangsmedisinere våken pasient med det ene formål å skape ro og/eller beskytte helsepersonellet. Imidlertid gir helselovgivningen hjemmel for visse tvangstiltak for å kunne gjennomføre undersøkelse og behandling som er påtrengende nødvendig. For pasient innlagt som mulig eller sikkert multitraume, er videre undersøkelse vanligvis påtrengende nødvendig.

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A har bestemmelser om helsehjelp til pasienter med somatisk sykdom uten samtykkekompetanse og som motsetter seg helsehjelpen. Dette kan gjelde pasient med demens, psykisk utviklingshemning, hjerneskade og forvirringstilstand. Med helsehjelp menes alle typer diagnostikk og behandling. Helsepersonell kan treffe formelt vedtak om å yte helsehjelp for å hindre vesentlig helseskade (jf. § 4A-1 og § 4A-5). Før bruk av tvang skal det være vurdert som formålsløst eller være forsøkt å oppnå samarbeid med pasienten (Jf. § 4A-3).

Bestemmelsene i kapittel 4A kan være aktuelle for enkelte multitraumepasienter. Psykisk helsevernloven har bestemmelser som i visse tilfeller gir adgang til behandling av psykisk sykdom uten pasientens samtykke, men ikke av somatisk sykdom hos psykiatrisk pasient.

Ved selvmord (gjennomført, forsøk på, risiko for) vil det kunne være nødvendig med spesialistutredning. Der pasienten har underliggende alvorlig psykisk sykdom, eller er i krise grunnet traumet, kan det være behov for psykiatrisk tilsyn. Bistand kan søkes fra Akuttpsykiatrisk konsultasjon/liasonenhet i ordinær arbeidstid eller fra vakthavende lege ved Akuttpsykiatrisk avdeling utenom ordinær arbeidstid.

Pårørende som er i stor krise eller har patologisk reaksjon, spesielt de som er avskåret fra å søke egen/ekstern helsetjeneste, kan også få støttesamtale, eventuelt hjelp med videre henvisning til egnet oppfølging. Dette tilbys primært fra Akuttpsykiatrisk avdeling.

På Legeerklæring om dødsfall skal det krysses av om dødsfallet skyldtes en ulykke, om det var spesielle omstendigheter (drap, selvmord, medisinsk feil, ukjent årsak bl.a.), og hvorvidt melding om unaturlig dødsfall er sendt eller gitt muntlig til politiet. Dersom det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig, har lege plikt til å melde dødsfallet til politiet snarest mulig (jf. § 1 forskrift om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l). Multitraumepasienter har vanligvis vært involvert i en ulykke eller hendelse som allerede er meldt til politiet. I de tilfeller der et dødsfall etter reglene meldes av sykehusets lege til politiet, vil politiet ofte allerede ha kjennskap til uhellet som medførte personskade. Leges meldeplikt gjelder uansett politiets forhåndskjennskap til saken. 

Behandlingsdødsfall

En spesiell kategori av unaturlige dødsfall er de som kan skyldes feil/forsømmelse ved medisinsk undersøkelse og behandling. Spørsmålet om et multitraume som ender med behandlingsdødsfall skal meldes til politiet, bør som hovedregel forelegges bakvakt eller annen overordnet lege.

Definisjon av unaturlig dødsfall i forskrift om leges melding til politiet av unaturlig dødsfall § 2:

Pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 og helsepersonelloven § 24 gir nærmeste pårørende rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot det (for eksempel opplysninger som behandler vet eller forstår at den avdøde ikke ønsket at nærmeste pårørende skulle få innsyn i). Utgangspunktet må være at avdødes vilje eller antatte vilje respekteres. Utlevering av informasjon til pårørende om avdøde kan være begrunnet i at pårørende ivaretar sine egne eller avdødes interesser. Det kan oppstå interessekonflikter. Vanligvis skal pårørende rette sitt ønske om innsyn i journal til avdelingsoverlegen på avdelingen der pasienten har vært innlagt.

Det kan være aktuelt å sørge for melding eller legeerklæring ved et skadetilfelle til flere ulike instanser. Det dreier seg om ulike, parallelle meldingssystemer med hver sine blanketter og melderegler.

Straffeprosessloven § 228 bestemmer at sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til å mistenke at noens død er voldt ved en straffbar handling. Påtalemyndigheten (politiet) kan også ellers beslutte at det skal foretas slik undersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever det. Det er påtalemyndigheten (politiet) som skal vurdere om det er grunnlag for mistanke om straffbare handlinger, og rekvirere rettsmedisinsk obduksjon etter å ha fått melding om unaturlig dødsfall fra en lege. Legen skal ikke ta standpunkt til spørsmålet om straffbare handlinger og ikke rekvirere rettsmedisinsk obduksjon. For pasienter som skal til rettsmedisinsk obduksjon gjelder at medisinsk utstyr som er lagt inn i pasienten som en del av behandlingen, beholdes i pasienten til rettsmedisineren har gjort sitt arbeid. Man skal altså ikke fjerne eks. dren, tube eller vaskulære kanyler før undersøkelse av rettsmedisiner..

Sykehus- (medisinsk) obduksjon (autopsi) er en systematisk undersøkelse av en død person for å fastslå dødsårsaken og gi innsikt i sykdomsprosesser. En medisinsk obduksjon erstatter ikke en rettsmedisinsk obduksjon der dette skal gjøres. Døde traumepasienter som politiet ikke ønsker rettsmedisinsk obduksjon av, skal vurderes mht. vanlig medisinsk obduksjon. Etter obduksjonsloven § 5 må krav om medisinsk obduksjon settes frem av lege. Legen som konstaterer at døden har inntruffet skal, så langt det er mulig, vurdere om det bør gjennomføres en medisinsk obduksjon og dokumentere at vurderingen er gjort. Medisinsk obduksjon kan bare gjennomføres når det ikke er grunn til å tro at den døde ville ha motsatt seg det (§ 7). De pårørende skal, så sant det er mulig, spørres om det er forhold som taler for at den døde ville ha motsatt seg obduksjon. Obduksjon kan ikke gjennomføres der en av avdødes nærmeste pårørende nekter obduksjon. Hvem som anses som nærmeste pårørende følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3. Statsforvalteren kan samtykke til obduksjon selv om det er grunn til å tro at avdøde ikke ville samtykket, og selv om de pårørende motsetter seg det.

Transplantasjonsloven regulerer organdonasjon. Formålet med loven er etter dens § 1 å sikre best mulig tilgang av organer til behandling av andre mennesker, respekt for viljen og integriteten til donor og at hensynet til de pårørende blir varetatt.

Det er plikt for helsepersonell å vurdere om en pasient kan være en potensiell organdonor. For å avgjøre dette må pasienten meldes til vakthavende transplantasjonskoordinator på tlf. 23 07 00 00. En tilbakemelding på om pasient har transplantable organer vil ta noe tid, og pasienten må innlegges på intensivavdeling slik at man kan få avklart dette. Behandlende personell i mottak skal ikke ta egne beslutninger om pasienten kan egne seg som organdonor, men forholde seg til transplantasjonskoordinator.

Forutsetningen er at videre medisinsk behandling vil være formålsløs. Pasienten er død, eller vil dø i nær fremtid. Klinisk vil dette omhandle pasienter med omfattende hodeskader som ikke tilbys behandling for hodeskaden. Legen må journalføre at pasienten er vurdert som eventuell organdonor (transplantasjonsloven § 11).

Behandlende personell kan henvende seg til vakttelefon (tlf. 48016259) for organdonasjon. Telefonen er betjent av leger med erfaring innen organdonasjon. Disse legene kan besvare spørsmål om pasientens medisinske tilstand, logistikk, pårørendeomsorg, og etiske/juridiske spørsmål blant annet.

Helsepersonell skal aktivt bevirke at mulig organdonasjon blir bragt på bane. Når avdøde tidligere har gitt samtykke, kan pårørende ikke nekte donasjon, jf. § 13. Når den døde ikke har gitt samtykke eller ikke har uttalt seg, kan donasjon gjennomføres dersom det ikke er forhold som taler for at den døde ville ha motsatt seg det. De pårørende skal spørres om slike forhold. Donasjon kan likevel ikke gjennomføres dersom en pårørende nekter. Donasjon kan ikke gjennomføres dersom det ikke er mulig å få kontakt med de pårørende, eller der avdøde ikke har pårørende.

De fleste potensielle organdonorer vil være intubert enten prehospitalt eller ved innkomst i sykehus. Etter diagnostikk og eventuell behandling vil de bli overført til en intensivavdeling.

Lov om transplantasjon (§12) gir hjemmel til å starte opp intensivbehandling kun med den hensikt å avklare om en pasient kan bli organdonor. Klinisk vil dette innebære intubasjon, respiratorbehandling og annen organstøttende behandling. Oppstart av slik behandling kan skje uten at pårørende er blitt informert. Grunnlaget for slike intervensjoner er at pasienten må være døende. Det er ikke lenger behandling. Man må informere pårørende så snart som det lar seg gjøre.

Pasienter som innkommer med dødelig hodeskade og samtidig pågående blødning fra andre organer må vurderes i hvert tilfelle. Hvis man med enkle midler kan få blødningskontroll, bør dette utføres. Dette vurderes av traumebakvakt i samarbeid med anestesioverlege.

Det finnes ingen formell begrensning mht. transfusjoner eller hemostatiske medikamenter. Det bør i denne situasjon være høyere terskel for invasive prosedyrer som Damage Control Surgery og angiografi. Pasienter med hodeskade og hjertestans på grunn av hjernetamponade uten pågående blødning, skal resusciteres etter vanlige retningslinjer. Et svar på om en pasient kan egne seg som potensiell organdonor vil være at man må observere pasienten i intensivavdeling.

Organdonasjon - organbevarende behandling

Pasient med livstruende hodeskade som legges på intensiv for å avvente mulig hjernetamponade skal ha organbevarende behandling etter gjeldende retningslinjer. Ved alvorlig sirkulasjonssvikt må liberal bruk av væske, Noradrenalin, Vasopressin og Solu-Medrol 15 mg/kg vurderes. Invasiv blodtrykksmonitorering må benyttes. Alvorlig sirkulasjonssvikt kan være uttrykk for pågående hjernetamponade som kan være vanskelig å skille fra annen pågående blødning.

Krav som dekkes av Norsk pasientskade erstatning

En pasient som blir skadet vil etter pasientskadelovens § 2 kunne ha krav på erstatning dersom skaden skyldes

1. svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
2. teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
3. smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom,
4. vaksinasjon, eller
5. forhold som medfører ansvar for helse- og omsorgstjenesten eller helsepersonell etter alminnelige erstatningsregler.

Det skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt.

Arbeidsmiljøloven § 4–1 pålegger arbeidsgiver (Oslo universitetssykehus) å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø slik at arbeidstakerne ikke utsettes for helsefare. Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv og helse, skal arbeidsgiver etter § 3-2 annet ledd sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet og at arbeidstaker gis opplæring i utstyret og at det tas i bruk. Etter § 2–3 har arbeidstakerne plikt til å benytte påbudt verneutstyr.

Alle som behandler og er i nær kontakt med traumepasienter er i en smitteutsatt situasjon. Mange av pasientene i Akuttmottaket kommer fra miljøer med stor forekomst av blodsmitte. Akuttpasientens smittestatus er ofte ukjent. Verneutstyr er lett tilgjengelig på Traumestua. Hovedreglene for bruk av verneutstyr er:

• Hansker-alltid (enkle eller doble, usterile eller sterile, alt etter oppgaven)
• Vernebriller- alltid (alternativer er egne, tilstrekkelig dekkende briller, eller visir) – tilpasset smittesituasjon og mulig aerosolskapende prosedyre.
• røntgenbeskyttelsesfrakk (henger på stativer utenfor Traumestua) for alle innen tre meter fra skadebordet
• munnbind (ansiktsmaske, P3-maske) – alt etter smittesituasjon og prosedyre
• lue (heldekkende hette) og operasjonsfrakk – alt etter smittesituasjon og prosedyre

Ansvar for arbeidskolleger

Den enkelte er forpliktet til å ta ansvar for sin egen og arbeidskollegers sikkerhet. Helsepersonell skal ta av hansker før de berører dokumenter, tastatur, dører og annet som berøres av personell uten hansker. Radiograf skal forsikre seg om at arbeidskolleger er vernet mot og varsle før røntgenbestråling. Forholdsregler på Traumestua for å hindre stikkskade eller blodsøl er å arbeide disiplinert, uten mye støy, i samhandling og med konsentrasjon.

Korrekt bruk av verneutstyr

Voldelige og urolige pasienter

Ved akutt uro omkring en pasient tilkalles Sikkerhetsavdelingen på tlf. nr. 77777. Ved melding fra AMK om forventet voldelig pasient bør Sikkerhetsavdelingen tilkalles i forkant for å være diskret til stede. Ved uro har de rask kommunikasjon med politiet.

Beroligende atmosfære

Det kan være til hjelp for urolige pasienter at helsepersonellet opptrer med ro og trygghet. Omgivelsene på Traumestua skal ikke være preget av støy eller distraherende opptreden fra helsepersonellets side. Enhver pasient skal møtes med vennlighet og direkte, tydelig norsk. Ukvemsord og diskriminerende ordbruk fra pasientens side skal møtes med rolig opptreden. Psykisk adekvat pasient grensesettes.

Håndjern

Pasienter som ankommer Traumestua med håndjern er av politiet eller fengselsansatte vurdert som voldelige eller rømningsfarlige. Politi og fengselsansatte har ansvar for å hindre vold og rømning. Før håndjern kan fjernes må det innhentes opplysninger fra politi eller fengselsansatte. Kun teamleder kan avklare med dem om håndjern kan fjernes. Håndjern kan eventuelt festes i skinnene på skadebordet. Festeklosser til skinnene finnes i skap bak teamleder ved plass 1. Håndjern og annen tvang anvendt av politi og fengselsansatte er et annet forhold enn tvang benyttet av helsepersonell i behandlingsmessig sammenheng.

Farlige gjenstander

Sakser, thoraxdrenmandrenger og andre spisse gjenstander skal ikke ligge innen rekkevidde slik at pasientene eventuelt kan bruke disse til å true eller skade personell og/eller seg selv.

Våpen

Retningslinjene gjelder håndtering av våpen hos pasienter som oppholder seg på OUS Ullevål sitt område.

Helsepersonalet skal kontakte Sikkerhetsavdelingen, som igjen skal kontakte politiet. Sikkerhetsavdelingen legger våpenet i beslagspose. Beslaget dokumenteres av lege og sykepleier i pasientjournalen. Pasient som har bæretillatelse for det beslaglagte våpen, og som ikke er i en mentalt ustabil situasjon, kan få våpenet tilbake hos Sikkerhetsavdelingen ved utskrivning.

Smitteuhell

Ved stikkskader eller andre uhell der den ansatte er eksponert for biologisk materiale, iverksettes lokalbehandling med en gang (vaske sår/stikksted med såpe og vann, deretter desinfisere med spritløsning). Smitteutsatt person skal videre følges opp etter retningslinjene i OUS (eventuelt serologiske prøver, vaksine og immun globulin for hepatitt B, antiviral behandling mot mulig HIV).

Volds / fysisk skade

Helsepersonell som blir skadet under sitt arbeid på OUS Ullevål, undersøkes og behandles på Ullevål (henvises ikke som øyeblikkelig hjelp til legevakt eller annet lokalsykehus). Det er viktig at journalen har presise opplysninger om hendelse og klinisk tilstand.