Fotdeformiteter hos barn

Medfødte fotdeformiteter kan være årsak til stor bekymring hos foreldre og barnets familie for øvrig.

De aller fleste fotproblemer hos barn er imidlertid ufarlige og normaliseres med vekst og alder. Et isolert fotproblem hos et lite barn er som regel ikke årsaken til forsinket gangdebut. Fotdeformitet hos små barn gir sjelden smerter. Ingen føtter er like, og barns føtter kan fungere helt fint og være uten plager selv om de er litt skjeve eller flate i tidlige barneår.

Ortopedens oppgave blir derfor – etter vurdering – å forklare foreldrene at tilstanden er ufarlig, og å berolige dem med at føttene som regel vil normaliseres over tid. Samtidig må legen forsikre seg om at det ikke foreligger en alvorlig tilstand som må diagnostiseres, behandles og følges opp videre. Eksempler på alvorlige behandlingstrengende tilstander er klumpfot, hulfot eller talus vertikalis. Felles for de alvorlige fotlidelsene er at de ofte er rigide. Røntgenbilder kan bidra til å bekrefte eller avkrefte en diagnose.

Plattføtter og hakeføtter er typiske benigne og fleksible deformiteter som normaliseres ved vekst og alder. I en mellomstilling står adduktusføtter, koalisjoner og aksessorisk naviculare, som bør diagnostiseres og følges, men ikke alltid trenger behandling.

Legen må også vurdere om det foreligger en systemisk tilstand som årsak til fotdeformiteten, som cerebral parese, ryggmargsbrokk eller andre syndromer, og om deformiteten er stasjonær, progredierende eller forbigående.

En viktig regel ved fotkirurgi hos barn er å unngå avstiving av ledd. Primært fokuseres på bløtdelsbalanseringer og deretter korrigerende osteotomier. Artrodeser hos barn har flere ulemper: de hemmer vekst, kan føre til at foten vokser seg inn i skjevstilling, overfører bevegelighet til naboledd og øker risikoen for smerter og artrose. En feilstilling i en artrodese kan gi problemer i andre deler av foten. Trippelartrodese bør derfor kun brukes som siste utvei.

Man må alltid balansere de deformerende kreftene som virker på føttene for å unngå videre skjevstillinger og plager.

Alle røntgenbilder av føtter skal tas stående. Bare belastede bilder gir korrekt inntrykk av fotskjelettets posisjon.

Føtter (og ankler) skal vurderes systematisk.
Det kan være nyttig å bruke følgende kriterier for observasjon, undersøkelse og vurdering:

Undersøk barnet gående:

• Observer gangen uten å gi instruksjoner
• Be barnet korrigere eventuell halting
• Hæl/tågange – dorsalfleksjon, symmetri, muskelbruk
• Hinking – benføring, kraft, funksjon

Stående forfra:

• Stabilitetstest kne – ettbens fleksjon

Stående bakfra:

• Anisomeli – bekken/rygg
• Trendelenburg test
• Heel‑raise test – funksjon av hæl og fotbue
• «Too many toes»‑tegn

På benken:

• Dorsalfleksjon – aktivt og passivt
• Talar tilt test
• ROM i alle fotens segmenter
• Kraft i alle segmenter