Behandlingsbegrensning
Sist oppdatert: 18.12.2025
Mer informasjon
Utgiver: Enhet for sykehjemsmedisin, Bergen kommune
Versjon: 0.2
Forfatter: Bård R. Kittang
Tidligere versjoner
Foreslå endringer/gi kommentarer
Generelt
- Sykehjemspasienter utgjør en heterogen gruppe, fra relativt unge rehabiliteringspasienter, via pasienter i korttidsavdeling som ofte kan tilbakeføres til hjemmet, til langtidsbeboere med alvorlig somatisk sykdom og/eller kognitiv svikt og kort forventet levetid
- En viktig del av vurderingen av pasienten i relativt tidlig fase, er å ta stilling til behandlingsnivå- og intensitet dersom noe akutt skulle inntreffe. Dette krever god og åpen kommunikasjon med pasient og pårørende, som inkluderer drøfting av medisinske fakta, pasientens- og pårørendes ønsker og forventninger, etiske aspekter og mulige handlingsalternativer
HLR-status
- De fleste pasienter i langtidsavdelinger har relativt kort forventet levetid, og som en klar hovedregel vil det ikke være etisk riktig å gjennomføre hjerte-lungeredning
- Beslutningen skal individualiseres og dokumenteres i pasientens medisinkurve, beboerlisten og beslutningsskjema (der journalsystemet GBD anvendes)
- Beslutningen er en legeoppgave. Der det er praktisk mulig, bør yngre leger diskutere beslutningen med en mer erfaren kollega
- I vurderingen av HLR-status legges det i hovedsak vekt på graden av alvorlig somatisk og kognitiv sykdom, skrøpelighet og alder
- Om pasienten er samtykkekompetent og ikke ønsker gjenoppliving skal dette respekteres uavhengig av helsetilstanden ellers
- Som hovedregel bør en snakke med pasient og/eller pårørende i forkant av beslutningen, men enkelte ganger kan det være hensiktsmessig å ta denne samtalen på et senere tidspunkt. I en slik samtale er det viktig å presisere at det medisinske ansvaret for beslutningen hviler på legen
- Dersom en vurderer at en samtale omkring HLR er en belastning for pasienten som kan forverre totalsituasjonen, eller pasientens kognitive funksjon gjør vedkommende ute av stand til å forstå informasjonen, er det fornuftig utelate samtalen. Dette gjelder spesielt blant skrøpelige langtidsbeboere med kognitiv svikt. I slike tilfeller bør nærmeste pårørende få informasjon om beslutningen
Behandlingsnivå- og intensitet ved akutte forverringer, transfusjonsbehov etc
- Ta samtalen om behandlingsbegrensninger med pasienten på et tidlig stadium
- Det er viktig å avklare pasientens egne ønsker og forventninger, og pårørende kan også tas med på råd dersom pasienten ønsker dette. Noen nøkkelspørsmål:
- Ønsker pasienten akuttinnleggelse i sykehus dersom vi vurderer at det er til det beste for ham/henne?
- Ønsker pasienten målrettet behandling mot kortvarige, potensielt reversible tilstander, som for eksempel akutte infeksjoner, eller kun lindrende behandling?
- Sykehjemspasienter har som andre krav på adekvat behandling ved akutte komplikasjoner. I noen tilfeller medfører dette et behov for innleggelse i sykehus, for eksempel ved akutt hjerteinfarkt eller hjerneslag, alvorlige infeksjoner som ikke kan håndteres lokalt, alvorlig anemi, lårhalsbrudd eller ileus
- Mange pasienter i sykehjem, spesielt dem med kort forventet levetid er likevel best tjent med å få behandling for akutte komplikasjoner i vante omgivelser dersom dette er mulig. Ved vurdering av for eksempel transfusjonsbehov bør en i tillegg til Hb-verdi legge stor vekt på om pasienten har anemisymptomer som kan lindres av transfusjon
- Ved fremskreden demens og alvorlig somatisk sykdom i palliativ fase bør en som hovedregel lindre pasientens plager i sykehjem. Et unntak fra denne regelen kan for eksempel være hoftebrudd, der fiksering av bruddet som regel er indisert også hos pasienter med svært kort forventet levetid
- Slike beslutninger krever god kommunikasjon med pasient og pårørende og skal alltid journalføres med begrunnelse. Ved de sykehjem hvor GBD anvendes skal dette føres i beslutningsskjema. Beslutningene bør diskuteres med legekollegaer, og det bør være lav terskel for kontakt med teamoverlege og/eller sykehusspesialist
- Pasientens autonomi skal i utgangspunktet respekteres, dvs. hans/hennes rett til å takke ja eller nei til utredning/behandling basert på frivillighet og god informasjon fra helsepersonell (det informerte samtykket). Men i og med at opptil 80 % av sykehjemspasienter har ulike grader av kognitiv svikt og en del også har nevropsykiatriske symptomer, er det viktig å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse
Kopiert
