Om miljøterapi

Miljøterapi er en systematisk og gjennomtenkt behandlingsform rettet mot å bedre pasientens kognitive, sosiale og praktiske ferdigheter. Hensikten med miljøterapi er å fremme pasientens mulighet for mestring, læring og ansvar.

Miljøterapi har relasjonsarbeid og alliansebygging som grunnlag, dette oppnås gjennom struktur og planlagt samspill. Miljøterapien tar utgangspunkt i observasjoner av symptomer, fungering, atferd og endring, og den må tilpasses den enkelte pasients behov, ressurser og mål. Miljøtiltakene skal være effektive og, så langt det er mulig og faglig tilrådelig, planlegges og gjennomføres i samråd med pasienten.

Målet ved psykiatrisk miljøterapi ved akutte tilstander er i første omgang å hjelpe pasienten og bli mottakelig for videre behandling. Man skal trygge pasienten og dempe symptomtrykk. Miljøterapien skal bidra til at basale behov som søvn, mat, aktivitet og hygiene ivaretas, samt ev. mottak av medisiner. Det legges videre en behandlingsplan sammen med pasienten, og pasienten får bistand til å følge opp denne. 

Observasjoner og tiltak skal fremkomme skriftlig i pasientdokumentasjon. Se Dokumentasjon.

• Vær mentalt forberedt og tilgjengelig for samtaler. Vær oppmerksomt tilstede og tilgjengelig for pasienten her og nå. Lytt aktivt, forsøk å få tak i budskapet, og bekreft og forsterk betydningen. Det skal være samsvar mellom ord og handling.

• Møt pasienten med respekt og ta utgangspunkt i at alle mennesker er likeverdige, men med ulike utfordringer. Vær bevisst maktubalansen mellom pasient og helsepersonell, og hvordan du forvalter denne på en ansvarsfull måte.

• Vær bevisst på at egne tanker om pasienten eller virkeligheten ikke nødvendigvis representerer sannheten. Å kunne se situasjoner fra forskjellige perspektiver vil kunne føre til økt fleksibilitet, empati og forståelse for pasienten.

• Se hele mennesket, ikke kun diagnosen eller atferden. Møt pasienten med aksept og valider pasientens opplevelser og «virkelighet» fremfor å realitetsorientere.

• Vær en god rollemodell. Praksis avspeiler ikke bare teorier og metoder, men hvem man er som person. Man må ikke bare forstå pasienten, men også søke å forstå seg selv, sine følelser og handlinger i møte med den andre. Dette øker evne til perspektivtaking.

• Vær åpen og ærlig overfor pasienten. Pasienten trenger informasjon for å oppleve forutsigbarhet. Vær tydelig på hva du kan og ikke kan imøtekomme. Sunn konflikt gir mulighet for refleksjon og felles problemløsning.

• Ha tro på pasientens iboende ressurser og legg til rette for mestring og selvstendige valg i samhandling. La pasienten bestemme så mye som situasjonen tillater, slik at pasienten kan ta mer og mer ansvar for eget liv. La pasienten få tid og famle litt.