Analinkontinens

Anal inkontinens er ufrivillig lekkasje av luft, væske (soiling) og avføring pr anum. Kontinens er en sammensatt  mekanisme som er avhengig av bl annet intakt anal sphinktermuskulatur, bekkenbunnsmuskulatur, nervefunksjon og de anale puter i analkanalen.

Interne sphinkter er glatt muskulatur og bidrar til ca 70% av hviletrykket i anus, de resterende 30 % dekkes av eksterne sphinkter som er tverrstripet muskulatur. Eksterne sphinkter bidrar til knipetrykket.

Anal inkontinens er vanligst hos kvinner som har gjennomgått vaginale fødsler.

Årsaken kan da være primær sphinkterskade, men også generelt svekket bekkenbunnsmuskulatur. Mange kvinner fungerer bra i mange år etter fødsler, og får plager med anal inkontinens  først senere i livet, ofte ifb med overgangsalder.

Andre årsaker

• Traumatiske: Kirurgiske inngrep i analkanalen og rektum/andre skader på sphinkterapparatet.
• Nevrogene: Skader på nervus pudendus, andre perifere skader/sykdommer på nerver samt systemiske nevrologiske sykdommer.

Rektumprolaps, strålebehandling, sykdom i distale rektum/analkanalen (Mb Crohn, avanserte fistler, proktitt, cuffitt. Andre sykdommer i GI-traktus med ledsagende diare.

Anamnese

Kartlegg grad av inkontinens, antall lekkasjeepisoder og hvorvidt det foreligger lekkasje av luft, løs- eller fast avføring.  Anamnese bør også fokusere på kartlegging i forhold til  årsaker til inkontinens.

Undersøkelse i benholdere

Se etter arr, høyde på perineum og tegn til perianal sykdom. Palper sphinkterapparatet i hele circumferensen og vurder knipeevne.

Endoskopi

Anorektoskopi, evt fleksibel rektoskopi. Ved mistanke om sykdommer  mer proximalt vurder koloskopi.

Anal ultralyd

Bør gjøres der skade på sphinkter mistenkes som årsak til inkontinens. Dette gjelder i hovedsak kvinner som har gjennomgått vaginale fødser. Disse pasientene kan primært ved henvsining settes opp til undersøkelse med anal ultralyd og rektoskopi.

Analmanometri

Brukes ikke rutinemessig i utredningen av analinkontinens.

Ved mistenkt systemisk lidelse som tilgrunnliggende årsak for inkontinens, skal pasienten henvises til vider utredning av dette hos spesialist. Pasienter kan henvises til nevrofysiologisk laboratorium/Nevrologisk avdeling for testing av funksjon i nervus pudendus og øvrig utredning av nevrologisk sykdom.

Konservativ behandling

Mange pasienter kan bli vesentlig bedre med konservativ behandling. Behandlingen rettes mot styrking av bekkenbunn- og sphinkterfunksjon og samtidig motvirke løs avføring. Vi-Siblin og Immodium kan brukes for å forme avføringen.

Biofeedback-trening er dedikert trening i regi av fysioterapeut for å styrke sphinkter- og bekkenbunnsmuskulatur. Pasienten får rekvisisjon på fysioterapi og bør få med liste (ligger på poliklinikken) over fysioterapeuter som tilbyr slik behandling.

Analpropp kan gi sosial gevinst hos enkelte. Dette skrives på blå resept og pasienten kan henvises stomisykepleier for tilpasning .

Alle pasienter bør tilbys blå resept på truseinnlegg/bleier.

Pasienter med manglende effekt av konservativ behandling kan tilbys henvisning til bekkensenter for vurdering av Sakral Nervestimulering. Dette gjelder i hovedsak kvinner med begrensede sphinkterskader. Før vurdering av sakral nervestimulering skal pasienten ha gjennomgått biofeedback-trening i 3 måneder.

Injeksjonsbehandling med Solesta kan være aktuelt hos noen pasienter med anal inkontinens. Konsulter gastrokirurg med erfaring med denne behandlingen.

Kirurgisk behandling

Fremre sphinkterplastikk ved påvist sphinkterskade. Sphinkterplastikk har størst suksess hos premenopausale kvinner.

Stomi bør vurderes for pasienter med alvorlig inkontinens hvor det er lav sannsynlighet for at annen behandling vil gi effekt. Dette gjelder spesielt hos eldre pasienter.

K 62.8 Fekal inkontinens