Se også omtalen av T4, fritt, P.
Analysemetoden måler totalkonsentrasjonen av tyroksin, dvs. fritt og proteinbundet hormon. Totalkonsentrasjonen avhenger av bindekapasiteten i serum. Når denne endres, endres også konsentrasjonen av totaltyroksin uten at det nødvendigvis må foreligge noen tyreoideasykdom. Ved mistanke om unormal bindekapasitet i serum, for eksempel ved graviditet, bruk av østrogener (p-piller), androgener, perfenazin, heroin, metadon, samt ved en rekke sykdommer (leversykdommer, hormonelle lidelser, proteintap m.fl. og ved alvorlig generell sykdom), bør man heller måle fritt tyroksin. Det samme gjelder ved medfødte tilstander som hereditær TBG-mangel, medfødt lav eller høy TBG-konsentrasjon og familiær eutyreot dysalbuminemisk hypertyroksinemi.
Måling av total-T4 i serum har liten/ingen plass i vanlig diagnostikk av hypo- og hyperfunksjon. Måling av fritt T4 har erstattet måling av total-T4. Men ved problemstillingen hvor man mistenker store avvik i mengden bindeproteiner, kan det være aktuelt å måle total-T4.
Pasientforberedelse
Ingen.
Prøvetaking
Serum. Vakuumrør uten tilsetning eller vakuumrør med gel.
Aldersgruppe | nmol/l | Ref. |
2 uker–4 md.: | 90–190 | 1 |
4 md.–5 år: | 95–210 | 1 |
5–10 år: | 80–170 | 1 |
≥ 11 år: | 60–150 | 1 |
Kommentarer
Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder. Ca. 50 % høyere verdier hos gravide og p-pillebrukere.
Se tolkning av fritt T4.
Hovedindikajsonen for måling av total-T4 er avvikende verdier av fritt T4. Verdiene må vurderes mot fritt T4-, TBG- og TSH-verdier og klinisk problemstilling. Alle tilstander som gir høy TBG vil også gi forhøyet total-T4 og tilsvarende for lave TBG-verdier.
Høye verdier (forutsatt normal TBG) sees ved hypertyreose og ved høy bindekapasitet for tyroksin i serum.
Lave verdier (forutsatt normal TBG) sees ved hypotyreose og ved lav bindekapasitet for tyroksin i serum. Ved alvorlig generell sykdom kan man finne nedsatt total-T4 i serum selv om pasienten er eutyreot.
Feilkilder
Antistoffer og abnorme bindeproteiner hos pasienten kan forstyrre analysen og forårsake falskt for høye eller falskt for lave resultater, avhengig av hvilken analysemetode som benyttes.
Analytisk variasjon: | 5 % |
Intraindividuell biologisk variasjon: | 12 % |
Totalvariasjon (analytisk og biologisk): | 13 % |
Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager–måneder. Analytisk VK kan variere mellom laboratorium.
1. Referanseområder er hentet fra Hormonlaboratoriet, OUS-HF.