Klorid, P

Normale voksne har gjennomsnittlig ca. 3,2 mol (113 g) av grunnstoffet klor, som kloridioner, i kroppen, svarende til ca. 43 mmol/kg kroppsvekt (1). Ca. 80 % av kloridionene er lokalisert ekstracellulært, der klorid er det kvantitativt viktigste anionet. Gjennomsnittlig inntak av natriumklorid er ca. 10 g per døgn hos voksne norske menn (2), og litt lavere hos kvinner. Dette tilsvarer et kloridinntak på 170 mmol/døgn. Utskillelsen skjer hovedsakelig via nyrene. Klorid blir fritt filtrert i nyrenes glomeruli, gjennomsnittlig nesten 20000 mmol/døgn, men nesten alt dette blir reabsorbert i ulike deler av tubuli, og knapt 1% blir utskilt (1). Vanligvis følger kloridkonsentrasjonen passivt konsentrasjonen av natrium, og avhenger således av de samme volumregulerende mekanismer som natrium. Normalt vil kloridverdien være ca. 70 % av natriumverdien. Samtidig varierer kloridkonsentrasjonen resiprokt med bikabonatkonsentrasjonen; når bikarbonatkonsentrasjonen øker, ved metabolsk alkalose og respiratorisk acidose, reduseres p-klorid, og når bikarbonatkonsentrasjonen reduseres, ved metabolsk acidose og respiratorisk alkalose, øker p-klorid. Sekretet i magesekken inneholder mye klorid, opp til 140 mmol/L. Langvarig oppkast kan medføre tap av store mengder natrium, klorid, hydrogenioner og kalium. Dette fører til volumtap, metabolsk alkalose og hypokalemi. Ved metabolske acidoser kan utregning av aniongap være til hjelp, se Aniongap, P. Økt aniongap skyldes økt konsentrasjon av umålte anioner som laktat, acetoacetat, 3-hydroksybutyrat eller andre metabolitter ved forgiftninger.

Utredning av syre-base-forstyrrelser. Beregning av aniongap.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum eller heparinplasma.

Kommentarer
Referanseområdet gjelder voksne og er hentet fra (3). Referanseområdet avhenger av analyseinstrument og -metode, og vil derfor kunne variere noe mellom ulike laboratorier. F.eks. er referanseområdet ofte høyere ved analysering på blodgassinstrument, f.eks. 104–110 mmol/L (5). Konferer utførende laboratorium.

Det er en fordel å vurdere kloridkonsentrasjonen i lys av natriumkonsentrasjonen, da disse normalt henger sammen.

Høye verdier

• Tilførsel av intravenøse væsker rike på klorid, den kanskje vanligste årsaken til hyperkloremi, kan gi metabolsk acidose med normalt aniongap.
• Hypernatremi, som regel med normal Cl^–/Na⁺-ratio.
• Stort tap av bikarbonat, f.eks. fra tarmfistler eller ved diaré, fører til isolert stigning av kloridkonsentrasjonen og en forhøyet Cl^–/Na⁺-ratio (pga. tap av væske og natrium i tillegg til bikarbonat, men relativt mindre kloridtap). Samtidig oppstår det da en hyperkloremisk acidose med normalt aniongap.

Lave verdier

• Hyponatremi, som regel med normal Cl^–/Na⁺-ratio.
• Tap av klorid, f.eks. pga. saltsyreholdige brekninger, fører til isolert fall av kloridkonsentrasjonen og en redusert Cl^–/Na⁺-ratio. Samtidig oppstår det en hypokloremisk metabolsk alkalose pga. tap av H⁺-ioner og oppkonsentrering av bikarbonat.
• Diuretikabehandling kan gi kloridtap samt moderat alkalose.
• Tilførsel av bikarbonat, enten i form av i.v. væsker eller basiske salter (f.eks. kalsiumkarbonat), kan gi en relativ kloridmangel og alkalose.

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager-måneder.