Biokjemiske analyser som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Bilirubin, total, P

Sist oppdatert: 14.10.2021
Utgiver: Norsk forening for medisinsk biokjemi
Versjon: 2.3
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Bakgrunn 

Bilirubin er et nedbrytningsprodukt av heme, som er en viktig komponent i hemoglobin, myoglobin og en rekke enzymer. Hos voksne dannes omkring 500 μmol (30 mg) bilirubin hvert døgn. Normalt kommer ca. 85% av bilirubinet fra nedbrytning av gamle erytrocytter, som hovedsakelig skjer i milten. Resten stammer fra hemoglobinnedbrytning p.g.a. ineffektiv erytropoese og fra nedbrytning av andre heme-holdige proteiner.

 

Ukonjugert bilirubin dannes i det retikuloendoteliale systemet. Det er svært lite vannløselig og er i plasma bundet til albumin. Ukonjugert bilirubin tas opp i hepatocyttene der det konjugeres, hovedsakelig med glukuronsyre. Konjugert bilirubin er vannløselig og skilles ut til tarmen via gallen. I tarmen omdannes bilirubin av bakterier til urobilinogen og sterkobilinogen. Disse omdannes videre til urobilin og sterkobilin, som har brunlig farge og utskilles med avføringen. En liten andel urobilinogen absorberes fra tarmen til blodet, hvorav mesteparten skilles ut via gallen og en liten andel skilles ut i nyrene. Hvis konsentrasjonen av konjugert bilirubin i plasma stiger, kan noe utskilles i urin. Ved langvarig konjugert hyperbilirubinemi vil det dannes noe deltabilirubin ved at bilirubin bindes kovalent til albumin og glukuronsyren avspaltes.

 

Normalt forekommer praktisk talt bare ukonjugert bilirubin i plasma. Ved ukomplisert ikterus hos nyfødte og ved hemolyse stiger konsentrasjonen av ukonjugert bilirubin. Ved levercelleskade, f.eks. hepatitt, og ved galleveisokklusjon transporteres konjugert bilirubin tilbake til blodet og konsentrasjonen av konjugert bilirubin stiger. Hvis gallestasen opphører synker bilirubinkonsentrasjonen raskt p.g.a. eliminasjon via lever og nyrer. Dersom stasen har stått lenge nok til at deltabilirubin er dannet, synker bilirubinkonsentrasjonen først raskt, p.g.a. utskillelse av konjugert bilirubin, og deretter langsomt, fordi deltabilirubin elimineres med samme halveringstid som albumin, d.v.s. 2-3 uker. Tilstanden er ufarlig men er viktig å kjenne til som årsak til protrahert ikterus.

 

Fysiologisk ikterus hos nyfødte opptrer i løpet av de første 2-3 levedøgn og opphører vanligvis innen 1-2 uker. Den ukonjugerte hyperbilirubinemien skyldes nedsatt konjugeringsevne i leveren kombinert med relativt stor blodmasse og økt erytrocyttomsetning perinatalt. Morsmelk kan bidra til økt s-bilirubin ved å hemme konjugering i leveren og øke reabsorbsjon av ukonjugert bilirubin fra tarmen. Ved lysbehandling dannes fotobilirubiner ved isomerisk modifikasjon av bilirubinmolekylet. Fotobilirubiner er vannløselige og skilles ut i gallen uten konjugering (1).

Se også omtale av analysen Bilirubin, konjugert og ukonjugert, P.

Indikasjoner 

Ikterus. Mistanke om lever- eller gallevegssykdom, evaluering av leverfunksjon. Hemolytisk anemi. Vurdering av organdysfunksjon ved diagnostikk av sepsis.

Prøvetakingsrutiner 

Pasientforberedelse
Ingen.

 

Prøvetaking
Serum eller heparinplasma. Unngå langvarig stase og hemolyse. Prøvematerialet må beskyttes mot lys.

Veiledende referanseområder 

Aldersgruppe µmol/L Ref.
Nyfødte se tolkning
15 d–3 md < 12 2
3 md–5 år < 8 3
6–10 år < 18 3
11–17 år < 24 3
> 18 år 5–25 4

Metodeforskjeller. Konferer eget laboratorium.

Tolkning 

Synlig ikterus oppstår først når plasmakonsentrasjonen av bilirubin overstiger ca 40 μmol/L. Høy konsentrasjon skyldes økt produksjon, redusert utskillelse eller transport av bilirubin fra skadde hepatocytter eller galleganger til blodet. Økt produksjon oppstår oftest p.g.a. hemolyse. Ukomplisert hemolytisk tilstand medfører sjelden s-bilirubin høyere enn 90 µmol/L. Redusert opptak eller konjugering i leveren kan skyldes nedsatt blodtilførsel til leveren p.g.a. hjertesvikt med stuvning eller portovenøs shunt, eller metabolske forstyrrelser, f.eks. Gilberts syndrom. Lekkasje eller økt transport av bilirubin til blodbanen fra skadde hepatocytter og galleganger kan oppstå ved bl.a. inflammasjon og gallestase.

 

S-bilirubin kan sammen med andre analytter benyttes for vurdering av leverfunksjon, men er en lite sensitiv indikator. S-bilirubin kan være normal ved betydelig parenkymskade og ved partiell gallestase. Konsentrasjonen kan ha prognostisk verdi ved bl.a. hepatitt og primær biliær cirrhose. Konsentrasjon > 90 μmol/L indikerer dårlig prognose ved alkoholisk betinget hepatitt. Gallestase p.g.a. tumor kan gi svært høye verdier. S-bilirubin inngår i vurdering av organdysfunksjon ved diagnostikk av sepsis med Sequential Organ Failure Assessment (SOFA) Score (5).

 

Ved Gilberts syndrom er det redusert produksjon av enzymet bilirubin-UDP-glukuronosyltransferase på grunn av mutasjon i genet UGT1A1. Syndromet forekommer hos 3-10 % av befolkningen og kjennetegnes ved ukonjugert hyperbilirubinemi uten andre biokjemiske eller kliniske tegn på leversykdom (6). Hyperbilirubinemi utløses ofte av faste eller interkurrent sykdom, men s-bilirubin er sjelden høyere enn 50 μmol/L.

 

Hos nyfødte er synlig ikterus første levedøgn alltid patologisk, og man må bl.a. vurdere om det foreligger hemolyse p.g.a. blodgruppeuforlikelighet, enzymdefekter eller leversykdom, som kan gi konjugert hyperbilirubinemi. Konsentrasjonen av bilirubin i plasma kan endre seg raskt i timene etter fødsel. Det er ingen spesifikk grense for når hyperbilirubinemi kan medføre hjerneskade, og premature og syke nyfødte er ekstra utsatt. Ved vurdering av behov for behandling av nyfødtikterus benyttes egne nomogrammer, bl.a. fra Norsk barnelegeforening.

 

Feilkilder

Hemolyse i prøven kan gi falskt for lave verdier med noen analysemetoder.

Analytisk og biologisk variasjon 

Analytisk variasjon: 4 % ved 25 µmol/L
Intraindividuell biologisk variasjon: 22 %
Totalvariasjon (analytisk og biologisk): 22 %

 

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager-måneder.

Referanser 

  1. Burtis CA et al. Tietz textbook of clinical chemistry and molecular diagnostics. 2012, Elsevier.
  2. Estey MP, Cohen AH, Colantonio DA et al. CLSI-based transference of the CALIPER database of pediatric reference intervals from Abbott to Beckman, Ortho, Roche and Siemens Clinical Chemistry Assays: direct validation using reference samples from the CALIPER cohort. Clin Biochem. 2013 Sep;46(13-14):1197-219. PubMed PMID: 23578738.
  3. Ridefelt P, Hilsted L, Juul A et al. Pediatric reference intervals for general clinical chemistry components - merging of studies from Denmark and Sweden. Scand J Clin Lab Invest. 2018;78(5):365-72. Epub 2018 May 28. PMID: 29806781.
  4. Rustad P, Felding P, Franzson L et al. The Nordic Reference Interval Project 2000: recommended reference intervals for 25 common biochemical properties. Scand J Clin Lab Invest 2004;64(4):271-84. PubMed PMID: 15223694.
  5. Singer M, Deutschman CS, Seymour CW et al. The Third International Consensus Definitions for Sepsis and Septic Shock (Sepsis-3). JAMA. 2016 Feb;315(8):801-810. PubMed PMID: 26903338.
  6. Bosma PJ, Chowdhury JR, Bakker C et al. The genetic basis of the reduced expression of bilirubin UDP-glucuronosyltransferase 1 in Gilbert’s syndrome. N Engl J Med. 1995 Nov 2;333(18):1171-5. PubMed PMID: 7565971.