Tibiakondylfraktur

Avulsjonsfrakturer av eminentia intercondylare behandles separat i Barnekapittelet.

Hevelse, knesmerter, feilstilling, instabilitet og hemartros. Ofte høyenergiskade, spesielt hos yngre pasienter.

Undersøk distal nevrovaskulær status med henblikk på nerve- og karskade, OBS n. peroneus. Vanlig røntgen i to plan. CT med 3D-rekonstruksjoner. Ev. MR ved mistanke om ligament/korsbåndskade.

Etter AO.

Menisk-, kollateraligament- og korsbåndskader. Ved høyenergiskader er losjesyndrom er hyppig forekommende og man kan i tillegg ha omfattende bløtdelskade. Mindre avulsjoner eller atypisk frakturmønster kan indikere luksasjonsskade med risiko for ledsagende ligament-, kar-, og nerveskade. Distal status skal undersøkes og anføres i journalen.

Generelt

Høyenergiskader/knusnings-/åpne skader opereres så raskt som mulig med overbroende ekstern fiksasjon, innleggelse av trykkmåler og evt. sårrevisjon. Ved dekningsproblemer må plastikkirurg kobles inn tidlig. Endelig behandling når bløtdelene tillater det.

Målet med all behandling er å sikre et stabilt kneledd med normal belastningsakse. Dette er vist å være viktigere prognostiske faktorer enn leddkongruens, men da et inkongruent ledd vil kunne medføre instabilitet skal man ta dette med i betrakting ved valg av behandling og alltid tilstrebe anatomisk reposisjon ved kirurgi

Konservativ behandling

Pasienter som ikke tolererer kirurgi og eldre med lavt funksjonsnivå kan behandles konservativt.

Nedpressningsfrakturer med dislokasjon < 2-3 mm og udisloserte laterale skjæringsfrakturer kan vurderes for behandling med delbelastning i lang leddet ortose i 6-12 uker. Bevegelsesinnskrenkning i ortosen kun i tilfeller der dette er hensiktsmessig (f.eks nedpressing i bakre kolonne).

Operativ behandling

Åpen reposisjon og plateosteosyntese er gullstandard. Tilgang(er) velges avhengig av frakturtype. De mest brukte tilgangene er anterolateral-, posteromedial og bakre tilgang. B-frakturene kan i de aller fleste tilfeller opereres med en lavprofilert buttressplate (eks. radius T-plate) og rafteskruer, mens C-frakturene som oftest krever en 3,5mm LCP plate på begge kondyler.

Større meniskskade (vanligst kapselnært) skal sys i samme seanse. Bentransplantasjon eller syntetisk bensubstitutt benyttes ved behov. Femurdistraktor kan være nyttig for reposisjonshjelp.

Ved høyenergiskader skal der legges trykkmåler i fremre losje ved inngrepets avslutning.

Ved enkelte åpne frakturer, frakturer med dårlige bløtdeler og ved status etter fasciotomi kan endelig behandling med TSF eller med intramedullær margnagle overveies.

Umiddelbar bevegelsestrening. Kontaktbelaste til ktr med rtg etter 6 uker. Om ktr tilfredsstillende økes belastning til smertegrensen. Kontroll igjen med rtg 12 uker etter skaden, ytterligere etter behov.

Losjesyndrom ved høyenergiskader.

Sårruptur/-infeksjon. Artrofibose. Posttraumatisk artrose. Septisk artritt ved TSF (hvis pinner intraartikulært).