Discoid menisk

Discoid menisk er en medfødt variasjon hvor menisken dekker hele eller deler av tibias leddflate, i motsetning til den normale halvmåneformen. Dette fenomenet forekommer i ca. 1 % av befolkningen globalt, dvs ca 600 nye tilfeller pr år i Norge, men er spesielt utbredt i asiatiske land som Japan og Korea, der forekomsten kan være opptil 15 %. Tilstanden ses vanligvis på lateralsiden (ca. 97 % av tilfellene) og sjeldent bilateralt. En variant, kjent som Wrisberg-ligamenttypen, karakteriseres ved manglende bakre festepunkter, noe som gjør menisken hypermobil. Etiologien er ukjent, men det antas å skyldes en manglende resorpsjon av den sentrale delen av menisken under fosterutvikling.

Diskoid menisk på begge sider av kneet - både lateralt og medialt - er svært sjelden!

Det ses en familiær tendens.

Tilstanden ble først beskrevet i 1887. Ukjent etiologi, det er postulert at tilstanden oppstår på grunn av manglende resorpsjon av sentrale del av menisken eller at det har oppstått abnormal dannelse av fibrocartilaginær menisk i fosterlivet.

Discoid menisk gir ofte symptomer som "snapping knee", hvor kneet avgir en merkbar lyd og føles ustabilt ved bevegelse. Klinisk kan pasienter oppleve smerter og hevelse, spesielt ved aktivitet. Ofte rapporteres en klikkelyd ved knefleksjon, og en fortykket menisk kan palperes anterolateralt ved kneet. Ved hypermobil Wrisberg-type kan det være vansker med kneekstensjon. Symptomer kan også ligne en vanlig meniskruptur.

Diagnosen stilles på bakgrunn av kliniske funn og radiologiske undersøkelser:

• Røntgen: Standardbilder kan vise utvidelse av det laterale leddrommet, meniskskygge eller flate konturer på den laterale femurkondylen.
• MR: Benyttes for å bekrefte diagnosen og se etter eventuelle rupturer. En kontinuerlig sammenheng mellom for- og bakhornene i tre eller flere MR-snitt indikerer en diskoid menisk. MR kan også avdekke degenerative forandringer og kartlegge intrasubstansskader.
• Modifisert McMurray-test: Gir ofte tydeligere funn på meniskruptur enn MR alene.

Differensialdiagnoser

• Ordinær meniskskade
• Snapping popliteus-sene
• Snapping hamstrings-sene
• Leddmus
• Osteochondritis dissecans (OCD)
• ACL laksisitet
• Subluksasjon av tractus iliotibialis – runner’s knee
• Subluksasjon av proksimale tibiofibulare ledd

Watanabe-klassifikasjonen er den mest brukte:

1. Komplett: Menisken dekker hele leddflaten med intakte perifere festepunkter.
2. Inkomplett: Menisken dekker deler av leddflaten med intakte festepunkter.
3. Wrisberg-ligamenttypen: Mangler bakre feste, kun Wrisberg-ligamentet gir stabilitet. Dette er den mest ustabile varianten.

Behandling av discoid menisk avhenger av symptomer og omfang av skade:

• Asymptomatisk discoid menisk: Ingen intervensjon er nødvendig ved asymptomatiske funn.
• Symptomatisk behandling: Ved smerter, hevelse eller funksjonsbegrensninger anbefales artroskopisk saucerisering (menisken formes til en halvmåne) for å redusere symptomene og bevare menisken så langt som mulig. Rupturer behandles med partiell menisektomi eller reparasjon av menisken.
• Wrisberg-type: Saucerisering kan utføres etterfulgt av stabilisering med suturer for å sikre meniskens stabilitet.

Total menisektomi frarådes på grunn av høy risiko for tidlig degenerative forandringer. Ved uopprettelige tilfeller kan menisktransplantasjon vurderes.

Ved større rupturer og plager kan det utføres en artroskopisk shaving og partiell reseksjon for å fjerne ruptur og evt degenerative forandringer. Målet er å forsøke å etablere nær normal anatomi med sigdform av menisken (se bilde under).

Artroskopisk kan det se slik ut:

Total reseksjon er vist å føre til degenerative forandringer i 75% av tilfellene. (Kurosaka et al 1987).

Wrisberg ligament-type er problematisk å behandle. Det er diskutert å forsøke re-tilhefting og shaving til normal tykkelse, eventuelt menisk-transplantasjon.

Etterbehandling

Etter operasjon immobiliseres kneet ofte i en ortose, og pasienten kan trenge krykker. Rehabilitering med fysioterapi anbefales for å gjenopprette styrke og bevegelighet, samt for å forebygge fremtidige skader. Vanligvis inkluderer dette øvelser for quadriceps og proprioseptiv trening. Barn kan bruke rullestol om nødvendig, da de ofte mangler balanse for krykker.

Pasienten følges opp klinisk etter ca. 6-8 uker og senere avhengig av restsymptomer og funksjon. Radiologisk kontroll etter behov. Rehabiliteringen varer ofte opptil 3-4 måneder, hvor man gradvis introduserer aktivitet og tilpasser øvelser for full restitusjon.

Mulige komplikasjoner inkluderer:

• Gjentatte meniskrupturer
• Degenerative leddforandringer etter menisektomi
• Risiko for artrose ved total menisektomi

Pasienter med dårlig meniskkvalitet har høy risiko for artrose ved gjentatte operasjoner. Menisktransplantasjon vurderes i alvorlige tilfeller.

Prognosen er generelt god ved korrekt behandling. Ved tidlig artroskopisk intervensjon kan mange barn oppnå en funksjonell forbedring og unngå degenerative forandringer. Langtidsprognosen kan være dårligere ved gjentatte rupturer eller fullstendig menisektomi.