Ørebetennelse (otitis media og otitis externa)

Merk!

Det må tydelig fremkomme av kliniske opplysninger hvilken sykdom rekvirenten mistenker. Det har stor betydning for hvordan prøven håndteres i laboratoriet. Prøver fra mellomøre og prøver fra øregang håndteres forskjellig i laboratoriet!

Otitis media (mellomørebetennelse)

Vanligste etiologiske agens: Pneumokokker, betahemolytiske streptokokker gruppe A, Haemophilus influenzae, Moraxella catarrhalis.

Ved akutt infeksjon sitter infeksjonen bak trommehinnen og her finnes den patogene mikroben. Bakteriologisk undersøkelse bør derfor gjøres når trommehinnen perforeres eller ved tympanocentese.

Bakteriologisk undersøkelse bør utføres ved terapisvikt, residiverende otitter eller ved sikker/mistenkt komplikasjon som mastoiditt/meningitt.

Kronisk otitt skyldes ofte manglende tilheling etter trommehinneperforasjon eller kronisk adhesiv otitt og kolesteatom. Karakteristisk er sekresjon.

Otitis eksterna (ekstern otitt, malign ekstern otitt)

Vanligste etiologiske agens: Betahemolytiske streptokokker gruppe A, C eller G, gule stafylokokker, muggsopp.

Infeksjon i ytre øregang eller øremusling. Øregangen er trang og litt krokete slik at fremmedlegemer og væske kan fanges og danne grunnlag for maserasjon og hudirritasjon, eventuelt infeksjon.

Malign ekstern otitt er en alvorlig tilstand hvor Pseudomonas aeruginosa produserer en nekrotiserende invasiv inflammasjonstilstand. Ved mistanke om dette må det påføres henvisingen.

Ta prøve med pensel fra øregangen. Penselen settes i transportmedium for bakteriologisk dyrkning (f.eks. eSwab).

I kjøleskap.

Dyrkning på aerobe skåler.

Hvis kliniske opplysninger tilsier det, vurderes også soppdyrkning.

2-5 døgn.

Ører med kronisk sekresjon koloniseres ofte med Gram-negative stavbakterier (f. eks Pseudomonas) eller gjærsopp (f. eks Candida). I slike tilfeller er prøvetaking bare indisert ved infeksjonstegn (ødem i hud / underhud eller sterke smerter i øregang).