Osteogenesis imperfecta (OI) er en gruppe genetiske bindevevssykdommer karakterisert ved økt bruddtendens, feilstillinger, hypermobile ledd, blå sklera, nedsatt hørsel, tannforandringer og varierende grad av kortvoksthet. I tillegg kan ulike indre organer som lunger, hjerte og mage/tarm være påvirket. Tilstanden skyldes mangel på, eller nedsatt kvalitet av kollagen type 1. Kollagen type 1 utgjør 90% av kroppens kollagen og er en viktig komponent i bindevev i bl.a. bein, sener, leddbånd og hud. 

Klinisk klassifiseres OI i 5 hovedtyper. OI type I, III og IV (autosomal dominant arvegang) utgjør ca. 90 % av OI tilfellene og er forårsaket av sykdomsgivende genvarianter i COL1A1 eller COL1A2 som koder for α1- og α2-kjedene i kollagen type 1. Dette medfører unormal produksjon, modifisering, folding, stabilisering eller sekresjon av kollagen. Sjeldnere varianter følger oftest recessiv arvegang (ev. spontant oppstått) og er assosiert med defekt kollagen prosessering, benmineralisering og osteoblastfunksjon. Per i dag er det beskrevet over 20 undertyper av OI med variasjon i affisert gen, arvegang og klinisk fenotype.

Prevalensen av OI er estimert til 1-5 per 10,000 personer. I Norge regner vi med at mellom 450 og 500 personer lever med diagnosen.

Diagnosen OI baseres på en kombinasjon av anamnese inklusive hereditet, kliniske funn, radiologiske undersøkelser og genetisk testing. De fleste har fått diagnosen i barnealder, men noen diagnostiseres som voksne. En negativ gentest utelukker ikke diagnosen OI.

Symptomer og funn forekommer i varierende grad, og i ulike kombinasjoner hos personer med OI. 

1. Skjelettmanifestasjoner:

• Økt bruddtendens, endret kvalitet på skjelettet og lav benmasse  
• Feilstillinger i rygg (skoliose, kyfose), thorax (fuglebryst, traktbryst) , armer og ben . 
• Kortvoksthet   
• Stort hode
• Kraniale abnormiteter med fare for utvikling av basilær impresjon/invaginasjon (hodepine, nystagmus, ataksi og endret sensibilitet i ansiktet). Nevrogene trykksmerter.

2. Andre organmanifestasjoner:

• Dentinogenesis imperfecta (20-50% av pasienter) 
• Blå sklera sees ved OI type I. Gråhvite/grå/hvite sklera sees ved de alvorligere typene
• Hørselsnedsettelse (50% uavhengig av OI-type), både sensorinevralt og ledningstap
• Hypermobilitet 
• Kardiovaskulære komplikasjoner (f.eks. aneurismer, klaffeinsuffisiens) er vanligst ved OI type III
• Feilstillinger i rygg og/eller thoraks  kan medføre restriktiv respirasjonsinnskrenkning.
• Redusert muskelstyrke/masse.

Det finnes i dag ingen kausal behandling av OI. Behandling av de mange manifestasjonene av OI innebærer som regel en tverrfaglig tilnærming. Både ortoped, tannlege, ØNH-lege, øyelege, nevrolog, ulike indremedisinske grenspesialiteter samt fysioterapeuter og ergoterapeuter er som regel involvert ved alvorlig OI. Mange pasienter med OI har en betydelig smerteproblematikk og henvisning til smerteklinikk kan vurderes. Optimal behandling av de ikke-skeletale manifestasjoner gjennomgås ikke her, og det vises til spesiallitteratur samt til TRS kompetansesenter for sjeldne diagnoser.

Kalsium og vitamin D: Anbefalt inntak er 1000 mg kalsium per dag, helst via kosten. Ved mangelfullt inntak av kalsium gjennom kosten, anbefales tilskudd. Vitamin D-nivå bør måles årlig, og optimaliseres ved behov.

Bisfosfonater: Bisfosfonater er antiresorptive medikamenter som hemmer osteoklastaktivitet og øker benmineraltetthet (BMD). Noen studier tyder på at disse også kan bidra til mindre smerter og bedret mobilitet hos pasienter med OI. I en Cochrane analyse av bisfosfonater klarte man ikke å påvise redusert bruddfrekvens. Ved mange/hyppige brudd, feilstillinger eller lav BMD er det som regel indikasjon for bisfosfonatbehandling.

Effekten på BMD er i studier ganske lik for intravenøse og perorale bisfosfonater, men på grunn av GI-bivirkninger foretrekkes ofte intravenøs behandling til pasienter med OI. Dessverre er effekten av bisfosfonater dårligst hos pasienter med de mest alvorlige OI-formene og hos OI-typer med recessiv arvegang.

Studier tyder på at bisfosfonater er mer effektive hos barn enn hos voksne. Derfor vil mange pasienter ved overføring til voksenoppfølging ha mottatt langvarig bisfosfonatbehandling. Det er viktig at man ved overføring vurderer effekten av behandling og muligheten for behandlingspause, da frakturrate er høyest i barndommen og avtar i 20-50 års alder. Det er ingen holdepunkter for at pasienter med OI har høyere risiko for osteonekrose i kjeven eller atypisk femurfraktur enn andre som behandles med bisfosfonat. Det finnes ingen retningslinjer for hvor ofte eller hvor mange doser som kan eller bør gis. 

Denosumab: Denosumab er forsøkt i behandling av alvorlig OI og gir økning i BMD, men redusert bruddforekomst er ikke vist. På grunn av risiko for hypokalsemi kort tid etter, og reboud-hyperkalsemi og økt risiko for fraktur etter seponering, anbefales ikke denosumab som rutinebehandling.

PTH-analog: Teriparatide har vist økning i bentetthet ved OI-type I, men ingen effekt hos pasienter med mer alvorlig OI. Ved bruk av teriparatide hos voksne pasienter med OI må behandlingen konsolideres med bisfosfonater for å unngå tap av opparbeidet bentetthet.

Sklerostin-hemmer: En fase 2 studie hos pasienter med moderat til alvorlig OI viste at sklerostin-hemmer, ga økning i bentettheten. Fase 3 studier pågår for å vurdere effekt og sikkerhet. 

Det pågår randomiserte kontrollerte studier med både PTH-analoger, denosumab, sklerostin-hemmere, TGF-β-hemmere, samt studier knyttet til stamcellebehandling. Foreløpig er ingen av disse rutinemessig i bruk ved behandling av OI, og ved tvil rundt spesifikk skjelettbehandling bør spesialavdeling konsulteres.

Kvinner med OI:

Østrogenssubstitusjon: Menopausal hormonterapi (MHT) eller systemiske østrogenderivater (SERMs) kan gis til postmenopausale kvinner med klimakterielle plager. Data vedrørende effekt på BMD og brudd hos pasienter med OI mangler, men generelt har østrogen en positiv effekt på BMD og reduserer risiko for brudd. Det er viktig å merke seg at risiko for brudd hos kvinner med OI øker under svangerskap og amming (spesielt vertebrale brudd) og etter menopause (pga postmenopausalt bentap). I disse periodene bør pasientene følges tettere.

Det anbefales at personer med OI har tett kontakt med sin fastlege, og at de sammen går gjennom egen sjekkliste for oppfølging utarbeidet av TRS i henhold til internasjonale anbefalinger. 

Prognosen for voksne med OI varierer, avhengig av alvorlighetsgraden/type OI. Noen pasienter med OI har milde symptomer og normal livslengde, mens andre har mer alvorlige symptomer og forkortet levealder.

Livskvaliteten hos voksne med OI er ofte påvirket, spesielt relatert til fysisk funksjon og smerter. Psykisk helse kan påvirkes negativt ved økende alder og komorbiditet. Med optimal tverrfaglig oppfølging og behandling kan de fleste voksne med OI oppnå god funksjon og livskvalitet, hvis de får nødvendig tilrettelegging og hjelpemidler.

Utfyllende informasjon om OI kan lese her: Medisinske forhold ved osteogenesis imperfecta

Q78.0