Indikasjon
Rutineprøve ved alle forstyrrelser i væske-, elektrolytt- og syre/base-balansen. Utredning av binyrebarkfunksjonen. Utredning og behandlingskontroll av hypertensjon og nyresvikt. Kontroll ved behandling med diuretika.
Referanseområde
< 1 uke: 3,2 – 5,5 mmol/L
1-4 uker: 3,6 – 6,0 mmol/L
1-6 mnd: 3,5 – 5,6 mmol/L
6-12 mnd: 3,5 – 6,1 mmol/L
1-17 år: 3,7 – 5,0 mmol/L
≥ 18 år: 3,5 – 5,0 mmol/L
Alarmgrenser
Verdier < 2,5 mmol/L eller > 6,5 mmol/L vil bli forsøkt varslet telefonisk.
Resultat og tolkning
Hyperkalemi ses ved acidose, generell hypoksi, omfattende vevsknusninger og vevsnekroser, nyresvikt, Addisons sykdom, digitalisforgiftning og bruk av kaliumsparende diuretika.
Hypokalemi kan skyldes manglende tilførsel ved langvarig parenteral ernæring, bruk av thiazider og loop-diuretika, økt tap fra mage/tarmkanalen på grunn av brekninger, diaré eller overdreven bruk av laksantia, alkoholisme, metabolsk alkalose, insulinbehanding ved diabetisk ketoacidose, Cushings syndrom, bruk av kortikosteroider, hyperaldosteronisme og magnesiummangel.
Analytisk/biologisk variasjon
Bakgrunn
Det aller meste av organismens kalium befinner seg intracellulært, der konsentrasjonen er 30 - 50 ganger høyere enn i plasma. Denne konsentrasjonsgradienten blir opprettholdt ved en energikrevende mekanisme (Na/K-pumpen).
Fordelingen av kalium mellom intra- og ekstracellulærrommet påvirkes bl.a. av syre/base-status, idet acidose fører til at kalium vandrer ut av cellene, mens alkalose fører til det motsatte.
Nesten all kalium som blir filtrert i nyrenes glomeruli blir reabsorbert før urinen kommer til distale tubuli. Reguleringen av kaliumutskillelsen finner sted i nyrenes distale tubuli, hvor kalium skilles ut i bytte med Na+- og H+ -ioner, under innvirkning av binyrbarkhormonet aldosteron. En rekke medikamenter, spesielt diuretika, påvirker utskillelsen av kalium i urinen.