Vis emner som begynner på ...
A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z
Æ
Ø
Å

Osmolalitet

Sist oppdatert: 23.02.2021
Utgiver: Sykehuset i Vestfold
Versjon: 1.0
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Labteknisk 

Analysesøk i IHR: P-Osmolalitet

 

Prøvemateriale

Serum

 

Prøvetaking

Serumrør med gel

Se Blodprøvetaking og -håndtering

 

Prøvevolum

Ønsket: 1,5 mL serum 

Minimum: 0,5 mL serum

 

Prøvebehandling

Blodet blandes ved å vende røret 8-10 ganger straks etter prøvetaking. Prøven oppbevares stående i minst 30 minutter og sentrifugeres innen 2 timer.

 

Oppbevaring og holdbarhet

Kjøleskap: 4 døgn

 

Analysen utføres ved

Sentrallaboratoriet, Sykehuset i Vestfold

 

Forventet svartid

Utføres daglig

 

Analysemetode

Frysepunktsdepresjon, A2O® Advanced Automated Osmometer, Advanced Instruments

Klinisk 

Indikasjon
Mistanke av intoksikasjoner med lavmolekylære stoffer (etanol, metanol, etylenflykol m.fl.). Mistanke om diabetes insipidus eller hyperosmolar hyperglykemi. Mistanke om pseudohyponatremi ved uttalt hyperlipidemi eller hyperproteinemi.
 
I de aller fleste andre sammenhenger kan osmolalitetsmåling erstattes av måling av natrium, eventuelt supplert med måling av glukose og urea.
 
Referanseområde
282 – 301 mosmol/kg
 
Resultat og tolkning
Hyperosmolalitet forutsetter at det enten foreligger økt S-natrium, S-glukose, eller S-urea, eller tilstedeværelse av "fremmede" osmoler. Forekommer ved vannunderskudd på grunn av tap av hypoosmolal væske (f. eks. sterk svetting), ved langtkommen nyresvikt (urea), ved intokikasjoner med etanol eller andre alkoholer, og ved uttalt hyperglykemi. Mest uttalt hyperosmolalitet ses ved såkalt hyperosmolalt ikke-ketotisk diabeteskoma, hvor man finner en kombinasjon av eksessivt høy S-glukose og S-natrium.
 
Hypoosmolalitet forutsetter hyponatremi. Forekommer ved stort tap av elektrolyttholdig væske som erstattes kun med vann, ved tilstander forbundet med nedsatt sirkulerende blodvolum (hjerteinsuffisiens, leversvikt, nepfotisk syndrom), langvarig behandling med diuretika, samt ved det såkalte "syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secreion" (SIADH).
 
Analytisk/biologisk variasjon
Se Tabell
 
Bakgrunn
Osmolalitet er et uttrykk for antall løste partikler pr. kg løsningsmiddel (H2O). Ved siden av elektrolyttene er det kun glukose og urinstoff som forekommer i millimolar konsentrasjon i kroppsvæskene og som normalt derfor er av betydning for osmolaliteten i kroppsvæskene.
 
Natrium er det dominerende kation i ekstracellulærvæske, og natriumkonsentrasjonen vil derfor være helt avgjørende for osmolaliteten i serum.
 
Empirisk har man således funnet at osmolaliteten i serum kan beregnes ved følgende formel:
S-Osmolalitet (mosmol/kg) = (1,86 · s-natrium + s-glukose + s-karbamid)/0.93.
 
Frysepunktnedsettelsen i en løsning er proporsjonal med osmolaliteten, og dette er prinsippet for måling av osmolaliteten i serum med et osmometer.
Differansen mellom målt og beregnet osmolalitet (ut fra formelen ovenfor) betegnes som osmolal gap. En økning av osmolal gap indikerer tilstedeværeelsen av "fremmede" osmoler, noe som i de aller fleste tilfeller er forårsaket av etanolintoksikasjon. Økt osmolal gap vil også forekomme ved intoksikasjon med andre alkoholer (metanol, etylenglykol, isopropanol).
 
Osmolalieten reguleres av osmoreseptorer i hypothalamus, som ved å sende melding til tørstesenteret styrer inntaket av vann, og som gjennom stimulering av ADH-sekresjonen sørger for at nyrene konsentrerer urinen og sparer vann.
 
Siden cellemembranene med få unntak er fritt permeable for vann, vil osmolaliteten være omtrent den samme ekstra- og intracellulært. Enhver osmolalitetsforskjell mellom ECV og ICV vil raskt utjevnes ved at vann transporteres over cellemembranen, og osmolalitetsforskjeller mellom ECV og ICV vil således bare kunne opptre temporært.
 
Osmoler som distribueres jevnt i hele organismens vannfase, for eksempel etanol og urea, vil ikke kunne skape slike temporære osmolalitetsgradienter, og vil derfor heller ikke forårsake noen vandring av vann fra det ene rom til det andre. Mannitol er derimot et karbohydrat som ikke vandrer inn i cellene, og infusjon av mannitol vil derfor føre til at vann vandrer fra ICV til ECV. Dette benyttes terapeutisk ved truende hjerneødem.