Ekstremiteter

Mer enn 50% av multitraumepasientene har medfølgende skader i ekstremitetene. Ekstremitetsskader er ofte ikke livstruende og kan oversees under traumemottak, spesielt hos pasienter som krever øyeblikkelig nødkirurgi eller er kritisk ustabile.

Ekstremitetsskader kan også kreve tett oppfølging av sirkulasjon og bløtvevsforhold. Det gjelder både frakturer/luksasjoner og isolerte bløtvevsskader.

Angående ansvar for oppfølging av sår, se også:

Traumemanual (HUS) (metodebok.no)

Klinisk undersøkelse utføres under primærundersøkelsen med tanke på store blødninger og frakturer i de store rørknoklene (C) og grov nevrologisk status (D), og gjentas grundigere under sekundærundersøkelsen. Dette innebærer grundig inspeksjon, manuell undersøkelse med hensyn til hevelse, hematom, feilstilling og sår, men også perifer sirkulasjon, motorikk og sensibilitet. Vær obs på leddeffusjon og leddstabilitet.

Åpne frakturer skal klassifiseres på traumestuen for å avgjøre behandlingen videre:

Fotodokumentasjon til journalen er en fordel.

Traume-CT viser vanligvis ikke store deler av ekstremitetene. Vær raus med indikasjon for supplerende røntgendiagnostikk, spesielt når det gjelder bevisstløse pasienter. Vanskelige leddrekonstruksjoner og rekonstruksjoner av komminutte frakturer krever nøyaktig planlegging og derfor vanligvis CT.

Ultralyd er kan gi tilleggsinformasjon for eksempel om hematomer eller effusjon, og kan utføres mens andre prosedyrer eller diagnostikk finner sted.

• Losjesyndrom/ Kompartmentsyndrom
  • Losjesyndrom kan opptre i alle muskellosjer, men er vanligst i legg. Tidlige kliniske tegn er mye smerter utover det som forventes, økende hevelse, smerteprovokasjon ved passivt muskelstrekk. Senere tegn som tap av sensibilitet og kraft er ikke alltid reversibel. Økende hevelse kan monitores med jevnlig omfangsmåling. Ved klinisk mistanke om losjesyndrom kan trykkmåling i alle (!) kompartimentene vurderes, spesielt ved ikke bevisste pasienter. En patologisk måling defineres som diastolisk blodtrykk - målt losjetrykk ≤ 30 mmHg. Det kan være vanskelig å nå alle kompartimentene og resultatene kan være falske positive/ negative. Ved klinisk mistanke om losjesyndrom må dermatofascotomi vurderes tidlig.

• Perifer sirkulasjon, motorikk og sensibilitet
  • Klinisk oppfølging av perifer, motorikk og sensibilitet gjelder alle ekstremitetsskader med tanke på mulig kar- eller nerveskade. Dette gjøres ved å palpere pulsene og sjekke motorikk og sensibilitet relatert til dermatomene. Ved mistenkt karskade kontakt karkirurg tidlig.
• Gips
  • En altfor trang gips kan føre til alvorlige sekundære skader som trykksår, men kan også maskere en akutt losjesyndrom. Hvis det er noe tvil om gipsen, skal den fjernes og tilpasses på nytt. Perifer sirkulasjon, motorikk og sensibilitet vurderes som beskrivet overfor.
• Morel-lavallée-lesion
  • Morel-lavallée beskriver en lukket bløtvevsskade som et resultat av brå separasjon av hud og subkutant vev fra den underliggende fascie som kan føre til hudnekrose eller infesjon. Klinisk påfallende tegn inkluderer ekkymose, hevelse, fluktuasjon, hypermobilitet av huden, lokal parestesie og mest litt forsinket mørk hudfarge. Som billeddiagnostikk brukes hovedsakelig ultralyd og CT. Behandlingen består av kompresjon, drenasje og eventuelt evakuering.
• Tetanus
  • Tetanusvaksine gis på traumestuen hos pasienter som ikke ble vaksinert de siste 10 år. Dersom pasienten ble vaksinert tidligere gis kun en booster, ellers gjentas dosen etter 14 dager, 1 måned og 1 år.
• Antibiotika
  • Under traumemottak skal avsgjøres om pasienten skal få antibiotikaprofylaxe eller -behandling. Alle pasienter med åpne frakturer skal ha antibiotikaprophylaxe.