D-dimer, P

D-dimer dannes ved at fibrinkoagel (uløselig/kryssbundet fibrin) brytes ned. Selve D-dimermolekylet består av to fibrinmonomerer holdt sammen i C-terminalendene av kovalente bindinger. Slike strukturer finnes ikke i fibrinogen og løselig fibrin, og D-dimer er derfor et spesifikt nedbrytningsprodukt av uløselig/kryssbundet fibrin. Økt D-dimer i plasma tilsier at det er eller har vært en pågående trombingenerering med dannelse av kryssbundet fibrin intravaskulært, og at dette fibrinet har blitt brutt ned (fibrinolyse).

Mistanke om tromboemboliske tilstander som for eksempel dyp venetrombose (DVT), lungeemboli (LE) og forbrukskoagulopati (disseminert intravaskulær koagulasjon, DIC).

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking

Platefritt citratplasma. CLSI guideline angir holdbarhet i 4 timer (citratblod eller plasma) etter prøvetaking, mens det i studier er funnet lenger holdbarhet (konferer det enkelte laboratorium). Behandling med antikoagulantia interfererer ikke med dagens D-dimermetoder.

Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder. Som regel oppgis ikke referanseområde, men aksjonsgrense (cut-off). Cut-off som benyttes for et D-dimerreagens (D-dimermetode) bør være evaluert i store kliniske studier der både pasienter med DVT og LE er inkludert. Enkelte laboratorier har startet å bruke aldersjustert D-dimer, med økende cut-off avhengig av alder hos pasienter > 50 år. Eksempel: D-dimer cut-off 0.5 mg/L fibrinogen ekvivalente enheter (FEU) ved alder 50 år eller yngre, 0.65 mg/L FEU ved alder 65 år, 0.82 mg/L FEU ved alder 82 år osv.

Ved mistenkt venøs tromboembolisme (DVT og/eller LE) er det anbefalt at en klinisk vurdering utføres først, gjerne ved hjelp av standardiserte scoringsskjema (f. eks Wells score). Ved en høy pre-test sannsynlighet bør radiologiske undersøkelser utføres (f.eks. ultralyd ved DVT, CT pulmonal angiografi (CTPA) ved LE), og måling av D-dimer er som hovedregel ikke indisert. Dersom pre-test sannsynligheten er lav til moderat, er det anbefalt å måle D-dimer. Hos pasienter vurdert ifølge standardiserte kriterier til å ha liten eller moderat risiko for DVT eller LE, vil en normal D-dimer med høy sannsynlighet utelukke DVT og LE. I enkelte algoritmer inngår D-dimermåling etter negative radiologiske undersøkelser hos pasient med høy sannsynlighet for DVT eller LE.

Økt D-dimer er et uspesifikt funn og sees også ved tilstander med akuttfase/inflammasjon som f.eks. infeksjon, postoperativt, traume, kreftsykdom og forbrukskoagulopati (DIC). Hos mange pasienter, spesielt inneliggende pasienter på sykehus, kan derfor D-dimeranalysering ikke benyttes til å utelukke DVT eller LE da D-dimer ofte allerede er økt av annen årsak. Hos gravide øker D-dimer gradvis utover i svangerskapet, når en topp i forbindelse med fødsel og reduseres gradvis over 6-8 uker etter fødsel. D-dimer er derfor vanskelig å tolke i graviditeten.