Væskebehandling oralt eller parenteralt kan være viktig støttebehandling under og etter avsluttet tumorrettet behandling. Kreftsykdom og behandling kan økt væskebehov eller redusert væskeinntak som f.eks. diare, kvalme/oppkast, svelgevansker, infeksjoner etc. Det er lav terskel for å gi intravenøs eller subkutan væskebehandling hos ikke-døende pasienter for å forebygge eller lindre plager fra dehydrering. Parenteral tilgang vil for mange medføre opphold på institusjon. Derfor er økt oralt inntak best hvis mulig og hensiktsmessig.

Væskebehandling de siste timer og dager er omdiskutert. Dette skyldes mangel på gode studier og forskjeller i praksis. På sykehus er væskebehandling i livets sluttfase generelt mer utbredt, mens utenfor sykehus og i organisert palliasjon er væskebehandling mindre vanlig.

Pasienten spørres spesifikt om væske og matinntak. Inntak (drikkelister) og diurese kan føres for objektiv vurdering. Klinisk undersøkelse kan avdekke funn forenelig med dehydrering (stående hudfolder, kapillær fyllningstid > 2–3 s, tørre slimhinner, takykardi, hypotensjon).

Spesifikke råd basert på nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase og NICE guidelines:

• Vurder og avstå fra ernæring og væskebehandling når behandling bedømmes til å ikke være til pasientens beste.
• Pasienter som selv ønsker å drikke må gis mulighet til det hvis de evner det, men vær oppmerksom på problemer med svelging og aspirasjon. Ved usikkerhet må dette diskuteres med pasient, pårørende og hjelpepersonellet.
• Tilby hyppig munnstell og pårørende som ønsker det kan settes i stand til å utføre dette.
• Undersøk hydreringsstatus daglig (slimhinner, hud, urinproduksjon, væskesamling i hulrom (pleura og ascites)) hvis mulig.
• I livets siste dager og helst før, prat med pasienten og/eller de pårørende om de mulige gevinster og ulemper med ernæring eller væskebehandling (parenteral eller p.o.):
• Hydrering kan lette plagsomme symptomer eller tegn på dehydrering, men kan også gi problemer (se tabell).
• Trolig vil ikke væskebehandling påvirke livslengden eller dødsprosessen.
• Bruk en individbasert tilnærming hvor du vurderer hydrering:
• Pasientens egne ønsker om hydrering (bør være avklart før dødsprosessen).
• Hydrering; slimhinner, hud, urinproduksjon, væskesamling i hulrom (pleura og ascites)).
• Bevissthetsnivå.
• Svelgutfordringer.
• Tørste.
• Er en midlertidig bedring av symptomer realistisk?
• Vurder om et terapeutisk forsøk med hydreringsstøtte kan bedre allerede etablerte symptomer (tørste og delirium). Se over for volum og administrasjonsvei.
• Ved hydreringsstøtte:
• Vurder symptomer minst daglig (helst hver 12. time). Gir hydrering gevinst eller skade?
• Ved mest gevinst; fortsett.
• Hvis pasienten ikke ønsker det eller det bidrar til plagsomme symptomer; stans eller reduser væskebehandlingen.

Volum og type

Isotone væsker (0.9 % NaCl) ved proporsjonal vann- og saltmangel er vanligst, glukose 5 % ved behov for vann uten elektrolytter eller legemiddeltilsettinger. Ved subkutan væskebehandling velges oftest 0.9 % NaCl:

• 500 ml pr 8–12 time. Maksimalt anbefales 1500–2000 ml subkutant/24 t eller 1000 ml over 8 timer.
• Vurder to eller flere s.c. infusjoner ved > 1 L/dag.
• Vær oppmerksom på at noen pasienter kan ha spesifikke behov.

Administrasjonsvei

Det vanligst er intravenøs administrasjon, men subkutan er godt egnet ved mild eller moderat dehydrering der det ikke er behov for tilsetninger.