Selen, P

Selen er et essensielt sporelement som inngår i aminosyren selenocystein og 25 ulike selenoprotein hos mennesket. Selenoproteiner inkluderer glutationperoksidaser (GPx), som er antioksidantenzymer, og deiodinaser, som er sentrale i tyreoideahormonmetabolismen. I plasma forekommer selen hovedsaklig som selenoprotein P (SePP) eller GPx3, eller som selenometionin bundet til albumin. Selenoproteinlageret reguleres primært ved utskillelse av overskuddsselen, slik at selen i liten grad akkumuleres. Selenometionin er imidlertid uregulert.

Selen har et smalt vindu mellom nødvendig inntak ( > 55 µg/dag) og inntak som kan gi toksiske symptomer ( > 400 µg/dag). Selen inntas for en stor del som selenometionin fra plantekost, særlig kornprodukter og paranøtter. Fisk og kjøtt er også selenkilder, og uorganisk selen forekommer i kosttilskudd. Seleninnholdet avhenger av jordsmonnet og er dermed svært variabelt. Norsk jordsmonn er selenfattig.

P-selen på 1,08 μmol/L er antatt som et minimum for å ha et optimalt nivå av regulert selen. Selen, SePP og GPx-aktivitet i plasma kan brukes som biomarkører for selenmangel. GPx-aktivitet reflekterer selennivået i nyrene. SePP reflekterer selennivået i leveren, og er sannsynligvis en bedre markør for selenmangel. Både selen og SePP er imidlertid negative akuttfasereaktanter.

Selenmangel er assosiert med nedsatt immunforsvar. Alvorlig selenmangel i visse områder i Kina har ført til kardiomyopati (Keshans sykdom) og osteoartritt (Kaschin-Beck). Selenmangel hos mor i svangerskapet kan påvirke barnet: Lav maternell s-selen i svangerskapet er vist å påvirke barnets psykomotoriske utvikling og gi økt risiko for infeksjoner hos spedbarnet i de første leveukene.

Selenforgiftning gir ulike symptomer avhengig av eksponeringsmåten. Inhalasjon av selenholdige gasser affiserer primært lungene. Oralt inntak kan i tillegg føre til gastrointestinale, kardiale og nevrologiske symptomer. Kronisk forgiftning kan gi hudsymptomer, hår- og negletap og mental affeksjon (selenose).

Mistanke om selenmangel, f.eks. langvarig underernæring, muskel eller hjertesykdom eller andre tilstander med uklar etiologi. Mistanke om selenforgiftning.

Pasientforberedelse
Ingen.

Prøvetaking
Serum eller plasma. Spesialrør for spormetaller må anvendes.

Kommentarer

Referanseområder utgjør de sentrale 95 % av observasjonene i en antatt frisk befolkning og vil varierere i forhold til dietten i den populasjonen som referanseområdet er basert på. Referanseområder egner seg derfor ikke for å definere optimal selenstatus og kliniske beslutningsgrenser bør benyttes for å definere mangel på selen.

Veiledende referanseområde er basert på følgende populasjoner:

• A. 6 måneder gamle spedbarn (n= 94) fra Bergensområdet (1)
• B. Friske barn i alderen 0–18 år fra Tyskland (2)
• C. Gravide kvinner (n= 114) fra Bergensområdet (1)
• D. Kvinner i fertil alder (n= 158) fra Bergensområdet (1)
• E. Friske personer i alderen 18–69 år, gj.sn. 31 år (n= 287) fra Bergensområdet

S-selen er lavest hos spedbarn med nadirverdi i alderen 2–4 måneder. S-selen stiger deretter til verdier som man ser hos eldre barn og voksne.

I svangerskapet reduseres s-selen og stiger etter fødsel til verdier som er noe høyere enn det man ser hos ikke-gravide kvinner i fertil alder.

Kommentarer

Selennivået hos voksne er angitt å være optimalt når selenprotein P er fullt uttrykt, svarende til en serumkonsentrasjon av selen på 1,57 µmol/L. Det er angitt at et øvre trygt daglig inntak på 300 µg selen fra mat og tilskudd av organisk bundet selen svarer til en plasmakonsentrasjon på omkring 3,0 µmol/L.

Selen har et smalt optimalt serumkonsentrasjonsområde, og inntak over 300 μg øker risikoen for selentoksisitet (selenose). Et for høyt maternelt s-selennivå ( > 1,1 µmol/L) er vist å kunne skade fosteret.

Metode: ICP-MS. Verdiene er metodeavhengige, konferer utførende laboratoriums aksjonsgrense.

Lave verdier kan sees ved langvarig underernæring eller langvarig selenfattig kosthold, eller ved akuttfasereaksjon.

Høye verdier kan sees ved høyt inntak av selen og ved selenforgiftning.

Tallene er variasjonskoeffisienter og gjelder over et tidsrom på dager–måneder. Ulike laboratorier kan ha ulike verdier.