Jernbelastning, Pasient

Dersom en pasient behandles for jernmangelanemi med peroralt jerntilskudd, men ikke oppnår forventet bedring av Hb eller andre hematologiske variabler, utføres jernbelastningstest for å undersøke om pasienten har nedsatt absorpsjon av jern. Dårlig behandlingseffekt kan skyldes sykdom i øvre del av mage-tarm-kanalen, blødning, dårlig etterlevelse pga. plagsomme bivirkninger eller for lav jerndose. Akuttfasereaksjon og annen kronisk inflammatorisk sykdom er faktorer som hemmer jernabsorpsjonen. Jernbelastningstest bør utføres før en starter med parenteral jernbehandling, da belastningstesten kun er indisert ved peroral behandlingssvikt.

Terapisvikt ved peroral jernbehandling av jernmangelanemi hos pasienter med lav s-ferritin (< 15–30 µg/L), som markør for tomme jernlagre og transferrinmetning < 16 % som indikerer nedsatt jernabsorpsjon. Testen er enkel å gjennomføre som en innledende utredning av terapisvikt ved jernbehandling.

Pasientforberedelser:

Unngå å utrede jernstatus ved akutt sykdom! Jernmedikasjon seponeres 3–4 dager før undersøkelsen. Pasienten møter fastende om morgenen. Det tas først en blodprøve som kalles ”nullprøve”. Pasienten svelger deretter 100–120 mg jern i form av en ferro(Fe²⁺)-forbindelse, for eksempel ferrosulfat, ferrofumarat eller ferroglycinsulfat sammen med et glass vann. Jerndepot-tabletter (retard) skal ikke brukes! Etter to timer tas ny prøve. Pasienten kan drikke vann, men skal ellers være fastende inntil to-timersprøven er tatt.

Prøvetaking:
Serum, minimum 0,2 mL. Serum er holdbart 7 dager i romtemperatur og 3 uker i kjøleskap. Heparinplasma kan også benyttes.

Jernabsorpsjon er negativt korrelert til størrelsen på jernlagrene, noe som bidrar til en betydelig interindividuell biologisk variasjon. Det er derfor vanskelig å angi typiske referansegrenser. I en undersøkelse av friske kvinner og menn med gjennomsnittsalder 40 år og normal jernstatus og hematologisk status, var gjennomsnittlig økning i transferrinmetning hos kvinner 16 prosentpoeng (3–35 prosentpoeng) og hos menn 13 prosentpoeng (1–35 prosentpoeng) (1).

Tabellen under er basert på litteraturstudier og klinisk erfaring. Den er kun veiledende for sammenhengen mellom økning av s-jern ved økende s-ferritin.

Metode

Fotometrisk metode på cobas pro, c503 (Roche Diagnostics).

Resultatet tolkes på grunnlag av økning av s-jern og s-transferrinmetning i to-timersprøven.

Ingen eller lav økning i transferrinmetningen sees ved redusert eller opphevet jernabsorpsjon og forklarer således den funksjonelle årsaken til behandlingssvikten, men sier ikke noe om den grunnleggende sykdomsårsaken i mage-tarm-kanalen. Selv en mindre økning i transferrinmetning på 8–10 prosentpoeng er uttrykk for en viss jernabsorpsjon. Resultatet må bedømmes i sammenheng med pasientens kliniske tilstand og hematologisk status.

Dersom det etter klinisk utredning er indikasjon for parenteral jernbehandling, bør den gjennomføres med intravenøs jerntilførsel og ikke med intramuskulær injeksjon. Jernabsorpsjonen hemmes av akuttfasereaksjon og aktiv, kronisk inflammasjon, som derfor vil ha en konfunderende effekt på utfallet av jernbelastningstesten.

Høye verdier med transferrinmetning > 40–50 % eller høyere i to-timersprøven er forenlig med normale absorpsjonsforhold i øvre del av mage-tarm-kanalen (duodenum). Økningen er positivt korrelert til anemiens alvorlighetsgrad, og vil derfor være mindre ved mild enn ved alvorlig anemi.