Spondylolisthese er en fremoverglidning av en ryggvirvel på underliggende virvel. Tilstanden er ikke medfødt, men ervervet. Hos barn og unge er isthmisk spondylisthese vanligst årsak og hos voksne pasienter er degenerativ spondylolisthese den vanligst årsaken.

Ved spondylolyse er det ingen glidning, men det foreligger en defekt i pars interartikularis.

Spondylolistese med spondylolyse

Oppstår hos barn og unge, men sjelden under 5 års alderen. Insidens: 5-7 % Gutter noe mer enn piker. 95% har glidning mellom L5-S1. Familiær disposisjon. Multiple mindre traumer medårsak. (4 ganger så hyppig blant jenter som turner). Hyppigere spina bifida (x13), og skoliose. Tendens til glidning i vekstperioden, sjelden over 18 års alderen. Større tendens til glidning hos piker.

Degenerativ spondylosistese

Den vanligste formen. Degenerative forandringer i bueledd og skive. Patologisk bevegelighet. Glidning mellom L4 - L5 vanligst. Sjeldent større glidning enn 30%. Pasientene alltid over 40 år. Kvinner 4-5 ganger så hyppig som menn. Ikke lyse. Degenerative forandringer. Kan ofte ha sakralisert L5.

Spondylolyse hos unge er ofte asymptomatisk og tilfeldig oppdaget. Ved symptomer er disse akutte/subakutte bevegelses/belastningsrelaterte og består av murrende ryggsmerter. Barn og ungdom med selv høygradige glidninger kan ha lite smerter. Kan presentere seg som isjalgi eller gangvansker. Korsryggsmerter er dominerende plager. Statisk belastning øker smertene (ståing/gåing etc). Overførte smerter til setet og lår er ikke uvanlig. Hyppigere hos voksne enn hos barn.

Nerverotsymptomer forekommer ved betydelig glidning eller stor instabilitet.

Når degenerativ spondylolisthese gir symptomer har disse som regel spinalstenose-preg eller rescesstenose preg.

Ved glidning palperes som regel et tydelig trinn mellom de to virvlers dorsalprosesser, og ved symptomer kan smertene provoseres ved palpasjon av dorsalprosessen over trinnet. Kan ha stramme hamstrings. Stort sett negativ Lasegue. Det ses også en persisterende lordose ved fleksjon. Nerverøttene går like under pseudartrosen, og er ofte irritert. Ved positive nevrologiske funn er disse oftest fra nerveroten som går av under pedikkelen av virvelen som er glidd.

Røntgen er første valg. Utføres stående og liggende for å vurdere stabiliteten. Ved lite fremtredende lyse rekvireres skråprojeksjon liggende. For vurdering av den patologiske bevegeligheten tas ekstensjons- og fleksjonsbilder. Ved kontroll av spondylolysepasienter tas bare stående sidebilder.

Ved nevrologi (isjalgi, redusert kraft, endret sensibilitet eller lignende), symptomer på spinal stenose eller glidning over grad 3 skal MR bestilles. Som ledd i operasjonsplanlegging tas ofte CT.

Klassifikasjon

Graden av glidning angis i prosent. Meyerdings gradering 0-5.

Graden av glidning angis i prosent. Meyerdings gradering 0-5.

• Grad 1: mindre enn 25% glidning.
• Grad 2: 25-50% glidning.
• Grad 3: 51-75% glidning.
• Grad 4: 76-100% glidning.
• Grad 5: Ptose.

Yngre

Ved ingen eller sparsomme symptomer og ingen glidning kreves ingen behandling eller kontroll. Ved moderate plager og glidning under 25% gis konservativ behandling. Den består av hvile i helt akutte stadier. Forøvrig skal pasienten unngå ekstreme belastninger. Ved glidning mellom 25 og 50% bør også konservativ behandling forsøkes, men her bør man være forberedt på operativ behandling. Pasienten oppfordres til styrketrening for buk- og ryggmuskulatur. Det skal kontrolleres inntil vekststans.

Ved vedvarende eller økende symptomer eller ved økende glidning vurderes operasjon. Før operasjonen bør man forsøke korsettbehandling i noen måneder. Dette gir ofte symptomlindring. Andre årsaker til smerte må utelukkes før eventuell operativ behandling.

Voksne

Konservativ behandling bør forsøkes. Ved ryggsmerter og symptomer på spinal stenose vurderes operasjon. Operativ behandling består dekompresjon med eller uten fiksasjon.

Spondylolyse hos voksne

Grundig konservativ behandling med korsett må forsøkes. Ved fortsatte, betydelige plager som man mistenker kan komme fra lyse-området bør operasjon vurderes. MR og/eller myelografi gjøres dersom det foreligger radierende smerter nedenfor kneet (evt. annen pos. nevrologi).

Posterolateral fiksasjon er den vanligste operasjonsmetode. Ved posterolateral fiksasjon brukes midtlinjeinsisjon i hud og deretter Wilses tilgang. Man frilegger tverrtaggene på L5 (ved glidning L5-S1) og massa lateralis sacri. Spongiøst ben frilegges hvoretter det dekkes med ben fra crista. Bueleddene fikseres ved delvis bruskfjerning og transplantat. Det er sjelden behov for samtidig laminektomi, da fiksasjonen i seg selv som regel gir symptomfrihet også for de radierende symptomer.

Ved grad 0-2 gjøres med instrumental eller ikke instrumentell fusjon.

Ved HUS gjøres fiksering in situ ved store glidninger med Bohlman med fibulagraft. Det må også gjøres postero-lateral fiksasjon med bengraft.

Degenerativ spondylolisthese

Eldre pasienter har ofte også spinal stenose. Spinalstenose er ofte tilleggsindikasjonen for operasjonen. Behandling er instrumental eller ikke instrumentell fusjon med eller uten dekompresjon. Rotdekompressjon kan være aktuelt hos disse pasientene. Nucleusprolaps sees ytterst sjelden (< 5 %) ved spondylolistese.

Pasientene mobiliseres første postoperative dag. Fri mobilisering til smertegrensen. Dagligdagse aktivitet i 6 uker, deretter økende opptrening frem til 3 mndr postop. Vanligvis ingen restriksjoner etter dette, men unngå kontakt idrett første 6 mndr postop. Spilekorsett skal tilpasses før operasjonen og brukes i 3 måneder før det avvikles. Vanlig sykmelding er 6 uker til 3 mndr. Tilpasset gymnastikk første 3 mndr.

De fleste barn med spondylolyse blir bra med ved konservativ tilnærming. Resultatene ved kirurgi med posterolateral fiksering for lyse og/eller glidning er rimelig bra.

Ved degenerativ spondylolisthese er det rimelig god prognose ved operativ behandling. Ca 70 % opplever bedring, 20 % opplever ingen endring av sine plager og 10 % opplever forverring.