Redusert inntak

• Feil- eller underernæring over flere uker kan føre til signifikant mangel (alkoholisme, anoreksi, eller inadekvat parenteral eller enteral ernæring).
• Flere studier har vist at eldre mennesker har relativt lavt inntak av magnesium. Intestinal absorpsjon reduseres med alder og nyreutskillelsen øker.

Redusert intestinal absorpsjon

• Ved inflammatorisk tarmsykdom, akutt/kronisk diaré, gastroenteritt, misbruk av laksantia, malabsorpsjon pga. cøliaki, tarmreseksjon eller stråleskade av tarmen. Bruk av protonpumpehemmere.

Intern redistribusjon

• Økt influks av magnesium ved administrering av glukose eller insulin (spesielt ved diabetisk ketoacidose).
• Reernæringssyndrom (inntak av karbohydrater som fører til insulinsekresjon og dermed influks av magnesium).
• Økt nivå av katekolaminer fører til økt opptak av magnesium i fettceller og kan øke frie fettsyrer som danner komplekser med magnesium (f. eks. ved alkoholabstinens).
• Ved akutt pankreatitt kan magnesium danne uløselige komplekser i områder med fett nekrose (30 % av pasienter i løpet av den første uken).

Økt renalt tap

• Diuretika, hyperkalsemi, alkoholisme (alkoholindusert tubulær dysfunksjon øker magnesium-utskillelse i nyrer), diabetes mellitus (økt magnesiumutskillelse i urin ved hyperglykemi), hyperaldosteronisme (økt ekstracellularvolum hemmer natriumreabsorpsjon med ledsagende passiv transport av magnesium i nyrene), hypoparatyreoidisme, hypertyreose, interstitiell nefritt, akutt tubulær nekrose, tubulær skade som følge av legemidler (aminoglykosider, amfotericin B, cisplatin, ciklosporin og takrolimus).

Neuromuskulære symptomer/tegn

Tetani, generaliserte kramper, muskelsvakhet, parestesier, positiv Chvosteks og Trousseaus tegn, ataksi og nystagmus.

Nevropsykiatriske symptomer/tegn

Apati, depresjon, agitasjon, konfusjon, delirium og koma.

Metabolske forandringer

Kan føre til refraktær hypokalsemi (ofte ved s-magnesium < 0,5 mmol/L) og hypokalemi.

Kardielle manifestasjoner

Digitalismediert arytmi, supraventrikulære og ventrikulære arytmier, hypertensjon, koronar vasospasme og plutselig død. Uspsifikke EKG forandringer: breddeøkt QRS-kompleks og høye T-bølger ved moderat hypomagnesemi. Forlenget PQ-tid og QT-tid, ST-depresjon og U-bølger ved alvorlig hypomagnesemi.

Gastrointestinale symptomer/tegn

Kvalme/oppkast.

Hypomagnesemi bør mistenkes spesielt ved kronisk diaré, refraktær hypokalsemi eller hypokalemi, alkoholisme, malnutrisjon, diuretikabruk og ventrikulare arytmier, spesielt i forbindelse med koronariskemi. I de fleste tilfeller avdekkes årsaken gjennom anamnesen.

• Blodprøver: magnesium, natrium, kalium, fosfat, fritt kalsium, kreatinin, karbamid, glukose, amylase, TSH og fritt-T₄.

• EKG
• FEMg: Man kan skille mellom ekstrarenalt og renalt tap av magnesium ved a regne ut fraksjonell ekskresjon av filtrert magnesium (FEMg):

Alle verdiene skal vare i mmol/L bortsett fra s-kreatinin som skal angis i μmol/L. Urinprøvene er spoturin.

Tolkning

FEMg > 2 % hos en pasient med hypomagnesemi og normal nyrefunksjon indikerer renalt tap.

Ved alvorlige kramper eller arytmi, inkludert torsades de pointes

10 mmol magnesiumsulfat injiseres (ufortynnet) intravenøst over 3 minutter, gjentas ev. etter 5–10 min. Deretter 60 mmol magnesiumsulfat tilsatt i 1 liter glukose 50 mg/ml eller NaCl 9 mg/ml over 24 timer som infusjon. Målet er å oppnå s-magnesium > 0,4 mmol/L.

Ved s-magnesium < 0,5 mmol/L (eller symptomer)

S-magnesium regulerer magnesiumreabsorpsjonen i nyrene, slik at en rask stigning i s-magnesium som ved rask infusjon av magnesium vil føre til redusert reabsorpsjon i nyrene og dermed ekskresjon av magnesium. Opptil 50 % av den infunderte magnesium vil bli utskilt i urinen. Derfor er anbefalingen å gi magnesium-infusjon langsomt om mulig.

Hos pasienter som skal være på sykehuset under et døgn (polikliniske, dagpasienter) kan magnesiumsulfat gis over 6 timer, mens hos pasienter som skal være på sykehuset over et døgn (inneliggende) bør dette gis over 12–24 timer.

Dosering

Magnesiumsulfat 0,5 mmol/kg/døgn. Settes i ½ -1 liter glukose 50 mg/ml fortrinnsvis, eller NaCl 9 mg/ml.

Maksimal konsentrasjon (ved infusjon)

vanligvis 0,4 mmol magnesiumsulfat/ml (= 400 mmol/l). Opptil 0,8 mmol magnesiumsulfat/ml (= 800 mmol/l) kan gis via sentral vene.

Maksimal infusjonshastighet

8 mmol magnesiumsulfat/time.

Forsiktighet

hos pasienter med redusert nyrefunksjon anbefales reduksjon til halv dose og redusert infusjonshastighet. Serumverdier over 2,5 mmol/L bør unngås.

Magnesiumsulfat må ikke kombineres med fosfat eller karbonat.

Monitorering

s-magnesium og s-kreatinin måles før start av infusjon og etter endt infusjon.

Magnesiumsulfat bør fortrinnsvis tilsettes karbohydratoppløsninger (som f. eks. glukose 50 mg/ml) fordi disse fremmer opptak av intracellulære ioner. Hvis det er behov for diuretika, kan man velge spironolakton som nedsetter magnesiumutskillelsen.

Ved s-magnesium 0,5–0,65 mmol/L

Peroralt magnesiumtilskudd (ev. i per sonde) 300–900 mg/ døgn (startdose 300 mg/døgn). Dosen begrenses primært av diarétendens, men det er stort interindividuell variasjon i følsomheten for magnesium-tilskudd. Dersom et preparat er ineffektivt eller tolereres dårlig, bør et annet preparat forsøkes.