Mistanke om hypo- eller hypertyreose. Kontroll under behandling med tyreoideahormoner eller tyreostatika.

Prøvetaking

Serumrør med gel

Holdbarhet

Romtemp: 3 dager

Kjøleskap: 6 dager

Frys: 6 mnd.

Oppbevaring

Prøvene oppbevares i 7 dager etter ankomst på laboratoriet.

Tyroideastimulerende hormon (TSH) er et hormon som dannes i hypofyseforlappen og som stimulerer syntese og sekresjon av tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3) fra glandula thyreoidea. TSH-utskillelsen stimuleres av det tyreotropinfrigjørende hormon (thyrotropin releasing hormone = TRH) fra hypothalamus og hemmes av høy konsentrasjon av T4 og T3 i blodet.

Kommentarer
Det skal aldri startes behandling på bakgrunn av en enkelt verdi i området omkring øvre referansegrense. Det er døgnvariasjon med sekresjonstopper stort sett innenfor referanseområdet (men kan også være noe over øvre referansegrense) med høyere verdier om natten og morgenen. Dette har liten betydning for vurderingen av prøvesvar i den kliniske hverdag.

Høye verdier sees ved hypotyreose. En klassisk autoimmun tyreoiditt (Hashimoto) har høy p-TSH, lav p-fritt T4 og positiv anti-TPO i serum. I sykdommens startfase kan diagnostikken være vanskelig, da man over lengre tid kan se vedvarende grenseverdier for p-TSH og p-fritt T4. Slike pasienter må følges nøye med henblikk på endringer av stoffskiftet. Høy TSH-verdi i serum kan også sees hos pasient med TSH-produserende hypofysetumor. Dette er imidlertid en meget sjelden sykdom.

Subklinisk hypotyreose: Med subklinisk eller latent hypotyreose mener vi et forhøyet TSH til 3,6–10 mIE/L og normale verdier av fritt T4 hos person uten kliniske symptomer. Denne tilstanden finnes hos ca. 5 % av kvinner og 3,5 % av menn. Mange av disse har forhøyet anti-TPO i serum, som tegn på en autoimmun tyreoiditt. Ved påvist forhøyet p-TSH bør den kontrolleres etter et par uker eller måneder sammen med p-fritt T4 og anti-TPO. Isolert forhøyet p-TSH sees i startfasen av en kronisk autoimmun tyreoiditt, ved postpartum og subakutt tyreoiditt, jodmangel, litium- eller amiodaronbehandling (Cordarone) og etter alvorlig ikke-tyreoidal sykdom. Det er viktig å vurdere TSH-verdi mot de kliniske symptomene.

Mild hypotyreose: Ved p-TSH 3,6–10 mIE/L, normale verdier for p-fritt T4 og p-fritt T3 og hypotyreosesymptomer, ofte uspesifikke, kan det dersom pasienten ønsker, være indikasjon for å prøve tyroksinbehandling i 6–12 måneder for å vurdere effekten på symptomer.

For rådgivning om når tyroksinbehandling skal startes, vises til Nasjonal veileder i endokrinologi. Ved graviditet er grense for behandlingsindikasjon ved hypotyreose lavere – se kapitlet "Hypotyreose og svangerskap" i Nasjonal veileder i endokrinologi.

TSH ved fødsel: Umiddelbart etter fødselen opptrer en kraftig kuldeutløst økning av p-TSH, som i første levedøgn kan stige til verdier over 50 mIE/L. Deretter kommer et raskt fall i p-TSH til under 9 mIE/l 5–7 dager etter fødselen. Alle nyfødte tilbys måling av TSH som ledd i nyfødtscreeningen for å avdekke medfødt hypotyreose.

Lave verdier sees ved hypertyreose uansett årsak. Pasienter med Graves’ sykdom har lav p-TSH, høy p-fritt T4 og/eller høy p-fritt T3 og positiv TRAS i serum. Ved toksisk knutestruma og toksisk adenom sees også lav p-TSH, høy p-fritt T4 og/eller p-fritt T3 men negativ TRAS i serum. Lav p-TSH og normale verdier av p-fritt T4 og p-fritt T3 kan sees i den tidlige fase av en hypertyreose, og slike verdier sees ofte over lengre tid ved toksisk knutestruma og toksiske adenomer, men også ved forbigående, lette former for hypertyreose i forbindelse med tyreoiditter. I tidlig graviditet kan lav TSH og høy/høy normal FT4 skyldes at hCG har TSH-liknende effekt på skjoldbruskkjertelen. Funnet er forbigående men bør kontrolleres. Lav p-TSH og lav p-fritt T4 kan sees ved hypofysær hypotyreose, der hypofysen ikke klarer å produsere nok TSH. Lav p-TSH kan også sees hos pasienter med alvorlig generell sykdom.

Feilkilder

Ulike medikamenter kan enten hemme eller stimulere TSH-sekresjonen. Behandling med glukokortikoider, l-dopa og dopamin kan gi lave p-TSH-verdier, mens litium og dopaminantagonister, for eksempel metoklopramid, kan gi høye verdier.

Heterofile antistoffer (for eksempel museantistoffer), biotin og en del medikamenter kan interferere. Grad og type interferens er metodeavhengig. Kontakt laboratoriet hvor det er mistanke om mulig interferens.

Analytisk variasjon og måleusikkerhet

Immunologisk CMIA-metode Architect i2000SR, Abbott.