HLR-minus

Definisjon HLR-minus

En forhåndsbestemt vurdering om at hjerte-lunge-redning ikke iverksettes ved akutt hjerte- eller respirasjonsstans. Det gjelder ikke andre livsforlengende behandlingstiltak (medikamenter, væske, ernæring eller respiratorbehandling).

Hensikt

Å unngå en uverdig død

Medisinsk vurdering og etikk:

HLR er allment etablert og potensielt livreddende ved hjertestans. Viktige prognostiske faktorer (1) er:

• Første observerte rytme (VF og VT relativt gunstig, dårlig ved asystole og pulsløs elektrisk aktivitet)
• Tiden fra hjertestans til påbegynt HLR ( > 5 min ugunstig) og evt. DC-støt
• Underliggende sykdom (langtkommet uhelbredelig kreft, multiorgansvikt, inoperabel aortastenose, m.m.)
• Årsaken til hjertestansen (ikke-kardial årsak, asystole eller PEA)
• Alder ( >80 år ugunstig, vurder også biologisk alder)

Mange pasienter skal åpenbart få HLR og andre bør like klart ikke tilbys dette pga. svært dårlig prognose, kort forventet levetid og små muligheter til å lykkes med HLR. I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre om behandlingen er til nytte for den enkelte pasient. For å ta en beslutning om HLR skal utføres eller ikke, må den prognostiske bedømmelsen av overlevelsesmulighet balanseres mot gjennopplivingsforsøkets evt. negative sider i henhold til etiske overveielser.

I denne prosessen bør man benytte de fire etiske grunnprinsipper (2):

1. Velgjørenhet: Å gi behandling med forventet nytte for pasienten (3,5)
2. Ikke skade: Å avstå fra behandling med stor risiko for skade eller belastning (3,4)
3. Respekt for autonomi: Pasienten har rett til informasjon og medbestemmelse (3,4)
4. Rettferdighet: Fordeling av nytte, risiko og byrder (3,4,5)

Ansvar og beslutningsprosess

Beslutningen skal tas, om mulig, av to leger som kjenner pasienten. Den ene bør være overlege. Dersom tiden og situasjonen ikke tillater det, kan behandlingsansvarlig eller vakthavende lege alene ta beslutningen. Som hovedregel bør beslutningen tas på dagtid etter en grundig beslutningsprosess. En del pasienter innlegges imidlertid med kritisk sykdom, eller det kan komme raske forverringer hos inneliggende pasienter. Søk konsensus med pasient, pårørende og behandlingsteam så langt dette er mulig. Pasientens rett til medbestemmelse i forhold som angår egen helse er hjemlet ved lov (4).

Pasienten har rett til å nekte behandlingen med visse unntak. Pasienten har ikke rett til å kreve nytteløs behandling.

Når bør HLR minus vurderes?

1. Når legen vurderer HLR som nytteløs fordi pasienten er alvorlig syk med kort tid igjen å leve eller det er sannsynlig at effekten av behandlingen bidrar til å forlenge og forstyrre en dødsprosess.
2. Når en pasient eller pasients nærmeste pårørende (kun ved ikke samtykkekompetent pasient) angir at han eller hun ikke ønsker livsforlengende behandling og helsepersonellet har informert pasienten om konsekvensene av å unnlate HLR og sikret at informasjonen er forstått og finner at pasientens ønske åpenbart bør respekteres.

Generelle råd dersom det ikke foreligger beslutning om HLR minus

I akutte situasjoner startes HLR som hovedregel, med mindre pasienten tydelig er i terminalfasen av sykdommen, eller pasienten tydelig ikke lar seg gjenopplive pga. grunnsykdom eller at det har gått for lang tid fra hjertestans.

Informasjon og kommunikasjon

Behandlingsansvarlig lege bør i tide ta opp spørsmålet om HLR. Studier har vist at en majoritet av pasientene ønsker muligheten til å delta i en samtale om HLR. Dersom pasienten ikke er kompetent, involveres nærmeste pårørende, det vil si den som pasienten har angitt. Ved manglende angivelse gjelder følgende rekkefølge: Ektefelle, registrert partner, samboer, myndige barn, foreldre (4).

Pasienter er forskjellig og man bør først få informasjon fra pasienten om hva vedkommende vet og tenker om sin sykdom, før man gir informasjon om HLR. Dersom pasienten ikke ønsker slik informasjon, eller behandlingsansvarlig lege mener at informasjonen vil forverre situasjonen for pasienten, kan legen vurdere og ikke gi slik informasjon. Dersom HLR i utgangspunktet vurderes sikkert nytteløs, bør pasient/pårørende ikke spørres, men informeres om dette på en skånsom måte.

HLR kan i visse tilfelle begrenses til defibrillering ved VT/VF

Dersom man ikke setter HLR minus kan man hos pasienter med usikker nytte av HLR sette en begrensning på behandlingen. Dette kan dokumenteres som: ”Defibriller to sløyfer ved VT/VF, ikke HLR ved asystoli eller PEA”

Dokumentasjon

HLR-minus skal anføres i pasientens kurve med legens signatur og dato.

HLR minus skal alltid anføres i journalen med begrunnelse for beslutningen. Notatet skal inneholde opplysninger om hvem som har vært med på vurderingen og på hvilken måte pasienten og eventuelt pårørende er informert. Hvis informasjon ikke er gitt skal dette begrunnes (3,6).

Revurdering

Avgjørelsen om HLR-minus skal vurderes kontinuerlig. Endringen av HLR-minus kan bare foretas av behandlingsansvarlig lege eller den som har

behandlingsansvar på det aktuelle tidspunkt.