Permanent pacemaker

Permanent pacemakerbehandling er livsvarig (med enkelte sjeldne unntak). Pacemakere er batteridrevne og må byttes ut etter ca. 7-15 år. De må derfor kontrolleres med visse mellomrom (oftest 1 års intervaller). Alle pasienter som kontrolleres ved Pacemaker og ICD-senteret, og også deres allmennleger, har fått beskjed om å kontakte senteret direkte hvis de har mistanke om feil ved pacemakersystemet. Tekniske feil forekommer meget sjelden.

Anamnese. Arr på øvre thorax (kan være lite). Pacemaker-pasientkort. EKG, hvis pasienten har pacet rytme. På digitale overvåkningsskjermer og vanlig EKG vil pacemakerimpulsen ofte ikke vises direkte, eller det dukker opp "spikes" i hytt og pine. Overvåkningsskjermer og EKG apparater har ikke oppløsning nok til å vise ekte pacemakerimpulser, og er avhengig av en sensor i utstyret som skal oppdage impulsene, og legger så inn liksom-impulser når de tror det er en pacemakerimpuls.

NB: Ved atriepacing sees pacemakerimpulsen foran P-bølgen. To-kammer pacemakere kan ha impulser foran både P og QRS, og ved ren egenrytme ses ingen spikes. Aktivitetsstyrte pacemakere varierer i hastighet etter pasientens behov. De styres av en spesiell sensor i apparatet.

For atriepacing benyttes normalt bipolar pacing og i økende grad også for ventrikkelpacing. Pacesignalet (spike) er oftest vanskelig å se på 12-kanal EKG. Ventrikkelpacing gir oftest breddeøkede komplekser (ligner venstre grenblokk). Nesten alle pacemakerpasientene som ikke har atrieflimmer, får i dag tokammerpacer.

Hvis det er mistanke om sviktende pacefunksjon (pasienten får samme symptomer som før pacemakerbehandlingen, evt. synkoper/nærsynkoper), kontakt Pacemaker og ICD-senteret. Det samme gjelder

hvis det er rubor eller dårlig hud-dekning over pacemakeren.

Pasienter med svær hjertesvikt kan ha behov for å øke sin hjertefrekvens, dvs. omprogrammere pacemakeren til f.eks. 70-80 ppm. Det samme gjelder pacemakerpasienter som skal til store operasjoner, spesielt hjerteoperasjoner. Disse bør kontrolleres ved Pacemaker og ICD-senteret pre- og postoperativt.

En del elektromedisinsk utstyr kan påvirke eller skade pacemakeren:

Høyvolt røntgenbehandling og terapeutisk ultralyd vil begge kunne ødelegge elektronikken hvis energibølgen sendes gjennom eller nær pulsgeneratoren pga. oppvarming.

MR skal ikke gjøres på pacemakerpasienter, hvis ikke pasienten har pacemaker som er godkjent for det. Hvis indikasjonen for MR-undersøkelse er svært sterk, kan denne regelen fravikes. Hvis pasienten ikke er pacemakeravhengig, kan MR gjøres selv om anlegget formelt ikke er godkjent, men dette er ikke uten risiko og hvert enkelt tilfelle må på forhånd drøftes med lege ved Pacemaker og ICD-senteret, og pacemaker må omprogrammeres før og etter MR.

Defibrillering tåles av pacemakeren. Sjokket må imidlertid ikke sendes direkte gjennom impulsgeneratoren. Ved elektrokonvertering bør en elektrode være på ryggen (strømretning perpendikulært på pacemakerledningen). Forbigående pacesvikt sees av og til.

Diatermi kan stoppe pacemakere temporært, enkelte blir omprogrammert til backup-funksjon. Indifferent elektrode må legges bort fra pacemaker, fortrinnsvis under setet eller på kontralateral arm. Pasientene må overvåkes med skop og man bør unngå for lange drag med diatermien. Bipolar diatermi lager lite problemer.

Alle pacemakerpasienter følges ved et sykehus, oftest deres lokale. I Oslo gjelder det Pacemaker- og ICD-senteret på Ullevål. Neste kontroll er alltid avtalt.

Ved dødsfall bør pacemaker (selve pulsgeneratoren) fjernes, bl.a. pga. eksplosjonsfare ved evt. kremasjon. Den fjernede enheten sendes til Hjertelaboratoriet for analyse.