Indikasjon
Mistanke om magnesiummangel.
Referanseområde
Konsentrasjonen avhenger av diurese.
Utskillelse på vanlig kost, voksne ≥ 15 år: 2,5 – 7,5 mmol/døgn
Resultat og tolkning
Ved uttalt hypomagnesemi vil døgnutskillelsen normalt være mindre enn 0,5 mmol/døgn. Hvis døgnutskillelsen er betydelig høyere ved hypomagnesemi, tyder det på at nyrene taper magnesium.
Analytisk/biologisk variasjon
Bakgrunn
Magnesium forekommer i organismen som toverdig kation, Mg2+. Av de ca. 25 g Mg som finnes i organismen, er halvparten lokalisert til skjelettet, mens det aller meste av det resterende er lokalisert intracellulært, hvor det nest etter kalium utgjør det dominerende kation. Magnesium en viktig kofaktor for en rekke enzymer. Den ekstracellulære poolen utgjør bare ca. 1%. Magnesium utskilles i urinen ved glomerulær filtrasjon og tubulær reabsorbsjon. Magnesiummangel øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium, og døgnutskillelsen av Mg faller til under 0,5 mmol. Parathormon øker den tubulære reabsorbsjonen av magnesium. Diuretika og alkohol hemmer reabsorbsjonen og fører til økt tap av magnesium.
For magnesium, i likhet med hva som er tilfelle for kalium, finner det sted en forskyvning fra ekstrecellulær væsken inn i cellene ved alkalose og glukoseopptak i cellene, mens en acidose fører til forskyvning den andre veien.
Ca. 1/3 av magnesium i plasma er bundet til serumproteiner, vesentlig albumin, mens resten foreligger som fri magnesiumjoner. Akkurat som for kalsium gjelder at størrelsen av den frie fraksjonen, som er den biologisk aktive fraksjonen, avhenger av albuminkonsentrasjonen og pH.
Hypermagnesemi forlenger den atrioventrikulære ledningstid, og svært høy verdier kan føre til hjerte- og respirasjonsstans.
Hypomagnesemi fører til muskelsvakhet, tretthet, kramper og hjerterytmeforstyrrelse.