ADHD ved Tourettes syndrom

ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) er den vanligste sameksisterende tilstanden ved TS.¹ ADHD kjennetegnes av et vedvarende mønster med konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet som gir betydelig nedsatt fungering i hverdagen. Funksjonsvanskene skal sees på mins to områder, for eksempel både på skolen og hjemme. De tre symptomområdene, som betegnes som kjernesymptomer, må være mer uttalte enn forventet ut fra alder og evnenivå. Årsaken til at ADHD ofte forekommer sammen med tics er kompleks. Ingen enkeltfaktor kan forklare utvikling av ADHD. Når ulike personer med ADHD har ulik grad av konsentrasjonsvansker/ hyperaktivitet/ impulsivitet, henger det sammen med biologisk heterogenitet (uensartethet).

ADHD er en funksjonsdiagnose som stilles ut fra en samlet klinisk vurdering. Informasjon om utviklingshistorie, symptomer i ulike situasjoner og grad av funksjonsnedsettelse er relevant. Bruk av strukturerte spørreskjemaer og diagnostiske intervjuer, samt testing av kognitive ferdigheter, inngår ofte i den diagnostiske vurderingen. Siden konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet kan forekomme ved andre tilstander enn ADHD, må det alltid vurderes om symptomene bedre kan forklares på annen måte, eller av andre sykdommer/ tilstander som evt. skal ha annen behandling.

Mange med TS/tics tilfredsstiller kriteriene for en ADHD-diagnose og det kan være vesentlig å diagnostisere denne. Sameksisterende ADHD gir økt risiko for flere tilleggsvansker, og når en del personer med TS har problemer med impulskontroll, kan det henge sammen med en sameksisterende (komorbid) ADHD. Den kliniske vurderingen kan imidlertid være utfordrende. Konsentrasjonsvansker hos en person med TS kan ha andre årsaker enn ADHD. Tics, undertrykking av tics og strategier for å maskere tics kan påvirke konsentrasjonen negativt. Både tics og forutgående ubehagelige sensoriske forvarsler kan føre til et indre oppmerksomhetsfokus som forstyrrer oppmerksomheten til hva som skjer ellers i situasjonen. Angst, depresjon eller tvangssymptomer vil også kunne påvirke konsentrasjonsevnen negativt. Det samme vil også følgetilstander til tics slik som smerter og søvnvansker kunne gjøre.

Behandling av ADHD hos personer med TS bør skje etter de samme retningslinjene som hos personer med ADHD uten TS. Oppsummert forskning viser at metylfenidat er en trygg og effektiv behandling av ADHD hos personer med og uten tics.^{2, 3} På gruppenivå fører ikke metylfenidat til mer tics enn placebo.

Det er ikke gitt at en forverring av tics etter oppstart av metylfenidat skyldes medikamentet alene, og ofte vil dette kunne normaliseres i løpet av en til to ukers tid. Enkelte kan endog oppleve en bedring av tics.⁴ Det er vanlig at tics har et svingende forløp, og tics kan forverres av en rekke miljøfaktorer. Det kan derfor være lurt å starte medisinering av ADHD hos en person med tics i en periode når det ikke er mange andre endringer, for eksempel unngå å starte med medisiner samtidig som man begynner på ny skole el.

Det er kjent at ADHD gjerne debuterer utviklingsmessig 2-3 år tidligere enn tics. Det betyr at noen barn med ADHD vil kunne få tics senere i forløpet uavhengig om de har fått behandling for sin ADHD med metylfenidat.