Sårinfeksjoner

De vanligste sårpatogene er Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) og Betahemolytiske streptokokker . Men det finnes mange typer sårinfeksjoner og årsak og lokalisasjon kan ofte gi en pekepinn om mikrobe og ev. behandling.

• Overflatiske hudinfeksjoner: Viktigste patogener er Staph. aureus, Betahemolytiske streptokokker (A, B, C og G) og Pseudomonas sp. I fuktige, intertriginøse områder kan også andre gramnegative stavbakterier enn Pseudomonas være aktuelle. Streptococcus milleri-gruppen (Strept. anginosus, Strept. intermedius og Strept. constellatus) kan være årsak til abscessdannelse. Staphyloccocus lugdunensis er en hvit staphylokokk som kan gi en lignende sårinfeksjon som gule stafylokokker.
• Traumatiske sår: Penetrerende sår kan føre til infeksjon med mikrobe fra det ytre miljø (eks Clostridium tetani eller Bacillus cereus), eller fra det indre miljø (eks Enterobacter cloacae eller Pseudomonas aeruginosa fra tarm). Ved sår som er blitt forurenset med jord kan Clostridium tetani, atypiske mykobacterier eller Nocardia sp. være aktuelle.
• Postoperative sårinfeksjoner: Ved rene inngrep er Staph. aureus viktigste patogen. Ved urene inngrep, særlig i tilknytning til GI-tractus, er Enterobacterales hyppig årsak. Sjeldnere påvises anaerobe bakterier, Enterokokker og Streptokokker gruppe A (Str. pyogenes). Ved fremmedlegeme-infeksjon er bakterier som danner biofilm av betydning, spesielt Staph. epidermidis. Se mer om ortopediske fremmedlegeinfeksjoner i Håndbok infeksjonsmedisin OUS.
• Brannsår: Det er et problem å skille kolonisering og infeksjon. Viktige patogene bakterier er Staph. aureus, Pseudomonas species, Enterobacterales, Acinetobacter, Enterokokker og Betahemolytiske streptokokkker (A, B, C og G).

• Kroniske sår: Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker (oftest gruppe A og G) gir forsinket sårtilheling, sannsynligvis også Pseudomonas sp. Andre bakterier oppfattes som kolonisering, så sant det ikke er opplysninger forenlig med infeksjon.

• Diabetiske fotsår: Ved ukompliserte, overflatiske infeksjoner er Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker viktigst. Ved kompliserte, dype infeksjoner (ofte med Osteomyelitt) er det som regel en blandingsinfeksjon av 2-6 typer bakterier. Vanligst er Staph. aureus, Enterobacterales og anaerobe bakterier. Prøve tatt ved kirurgisk revisjon anbefales og prøven skal da behandles som Abscess-/pussmateriale.

• Bittsår: På grunn av den rike munnfloraen hos dyr og mennesker forekommer en rekke patogene bakterier ved bittsår, bl.a. Pasteurella multocida, Capnocytophaga sp., HACEK-gruppen, Staph. aureus, Betahemolytiske streptokokker og anaerobe bakterier. For mer utfyllende informasjon se Håndbok infeksjonsmedisin OUS.

• I tillegg kan også uvanlige bakterier forekomme, bl.a Eryspileothrix rhusiopathiae (forårsaker erysipeloid), Vibrio vulneficus (som kan gi hissige hud- og bløtdelsinfeksjoner), Vibrio alginolyticus, Franscisella tularensis (harepest), Bartonella henselae (cat scratch fever) og Mycoplasma sp. (bitt fra sel).

- Se avsnitt over

• Prøver fra sår og vesikler
• Abscess-/pussmateriale (Nb: Ved spesielt viktige prøvematerialer og lang transporttid, bør noe av materiale sprøytes ned på en anaerob blodkulturflaske).
• Aspirat kan sendes til dyrkning.
• Ved uttalt infeksjon og påvirket almenntilstand bør det tas blodkulturer.

Puss og dødt vev er oftest kolonisert med gram negative staver. For å unngå forurensning av prøven er det svært viktig at prøven tas riktig.

Før prøvetaking bør såroverflaten vaskes med saltvann for å sikre tilgang til patogene bakterier som befinner seg på sårbunnen. Prøven skal tas på grensen mellom friskt og infisert vev. Best overensstemmelse mellom funn og etiologisk agens ved infeksjon får man ved biopsi eller prøve tatt med skarpskrape (curretage). Det er dårligere overensstemmelse mellom funn og etiologisk agens når prøven tas med vattpensel.

I overflatiske, infiserte sår dominerer gule stafylokokker og betahemolytiske streptokokker gruppe A. Gram negative stavbakterier representerer vanligvis kolonisering.

Bakteriefunn som bedømmes som patogene eller mulig patogene resistensbestemmes.

Prøven besvares vanligvis 2-3 døgn etter ankomst til laboratoriet.