Personlighetsforstyrrelser

Personlighetsforstyrrelse er en type psykisk lidelse som kjennetegnes ved fastlåste og vedvarende mønstre av dysfunksjonelle personlighetstrekk. Forstyrrelsene er nesten alltid forbundet med betydelige personlige problemer og sosiale vanskeligheter for pasienten selv og/eller omgivelsene. Utvikling av personlighetsproblematikk starter i barne- og ungdomsårene. Tradisjonelt har diagnosen imidlertid ikke vært anvendt hos personer under 18 år, men bør vurderes hos ungdommer som utviser emosjonelt ustabile trekk.

Et antall ulike faktorer, både arvelige og miljømessige, er vurdert til å ha betydning for utvikling av personlighetsforstyrrelse. Negative livshendelser (f.eks uforutsigbarhet i oppvekst, tidlig samspillvansker, seksuelle, psykiske og fysiske overgrep) kan spille en rolle, og anses å utøve størst effekt på individer som er mer sensitive eller biologisk sårbare. Årsakene til at en person utvikler personlighetsforstyrrelse er imidlertid ufullstendig kartlagt.

Personer med personlighetsforstyrrelse har dypt innarbeidede og vedvarende atferdsmønstre som viser seg i personlige og sosiale situasjoner. De representerer avvik fra hvordan et gjennomsnittsmenneske i en gitt kultur sanser, tenker, føler og, i særlig grad, forholder seg til andre. De er ofte, men ikke alltid, forbundet med varierende grad av subjektivt ubehag og svikt i sosiale ferdigheter.

Oversikt over ulike personlighetsforstyrrelser og særegne kjennetegn ved disse: (For detaljert symptombeskrivelse av de forskjellige personlighetsforstyrrelser, vises til lærebøker og diagnosesystemer.)

I akuttpsykiatriske situasjoner støter man ofte på utfordringer i møte med personer med emosjonelt ustabil og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Disse er derfor beskrevet nærmere nedenfor.

Disse pasientene ankommer ofte legevakt/psykiatrisk akuttavdeling i forbindelse med risikoatferd som intoksikasjoner, selvskading, suicidalitet og rusmiddelbruk. Stemningsleiet er svingende og uforutsigbart med en klar tendens til å handle impulsivt uten å tenke på konsekvenser. Det er liten evne til affektregulering og impulskontroll som gir tydelige emosjonelle reaksjoner selv ved små kriser. Pasientene er sårbare for avvisning og kritikk. Livsløpet kjennetegnes av brudd i utdanning, jobb og nære relasjoner. Suicidalkommunikasjon ses ofte. Selvmordsrisikoen er likevel høy i denne gruppen på sikt.

Det er spesifisert to typer av denne personlighetsforstyrrelsen:

Impulsiv type

Manglende følelsesmessig stabilitet, liten impulskontroll, voldelig utbrudd og truende atferd er vanlig, særlig ved kritikk fra andre.

Borderline-type

Flere av kjennetegnene på følelsesmessig ustabilitet er til stede. Det foreligger ofte forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier med en opplevelse av kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile forhold og tendens til selvdestruktiv oppførsel. Typisk er en enten/eller, svart/hvitt-tenkning.

Mest karakteristiske for denne gruppen er likegyldigheten til andres følelser. Pasientene kan gjerne narre, lyve og manipulere som tilpasningsmåte til andre og samfunnet.

I tillegg til en historie med klare, vedvarende innordnings-/tilpasningsvansker, vil de ofte være krevende/truende og med uttalt aggressivitet og lav impulskontroll. Pasientene har ofte et høyt forbruk av rusmidler og de har ofte vanskeligheter med å opprettholde relasjoner, både yrkesmessige, sosiale og familiære. De kommer som regel til behandling etter ønske fra andre.

En rekke psykiatriske lidelser kan forveksles med personlighetsforstyrrelser som f. eks:

• Affektive lidelser (Vær oppmerksom på at stemningslidelser generelt vil ha et kortere forløp, vil innebære en endring av funksjon og kan innebære somatiske symptomer, i motsetning til personlighetsforstyrrelse som er en vedvarende tilstand. Ved personlighetsforstyrrelse vil svingningene ofte oppsto i relasjoner eller knyttet til hendelser.).
• Post traumatisk stress lidelse.
• Tilpasningsforstyrrelse.
• Dissosiative lidelser.
• Angstlidelser.
• Aspergers syndrom.
• Psykoselidelser.

Behandlingen skal som hovedregel forankres poliklinisk i primær- eller sekundærhelsetjenesten. Langvarig oppfølging er ofte nødvendig og pasienten bør ha en fast behandler som er ansvarlig for behandlingen. Innleggelse ved psykiatrisk sykehus kan bli aktuelt ved økt symptomtrykk/kriser. Tvangsinnleggelse bør unngås så langt det er mulig. Det vil være gunstig å avklare rammer og forventninger til innleggelsen med pasienten, som generelt anbefales å være av kortere varighet og hvor pasienten tar aktivt del i sin behandling. Se Miljøterapi ved personlighetsforstyrrelse og Om miljøterapi.

Hos enkelte pasienter kan selvmordstanker og – planer være mer eller mindre konstante. Disse kan i tillegg ha et repeterende selvdestruktivt handlingsmønster, gjerne med selvskading og/eller selvmordsforsøk. Se Miljøterapi ved selvskading. Diagnostisk forekommer kronisk suicidalitet oftest hos pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse.

Medikamentell behandling

Det foreligger ikke holdepunkter for at medikamenter kan behandle personlighetsforstyrrelse, men vurderes ved komorbide tilstander. Noen av disse pasientene bruker likevel ofte flere medisiner, ofte med begrenset eller ingen nytte. Etterprøv effekt av medisiner. Vær obs på polyfarmasi og bivirkninger. Husk at kriser går over.