Infeksjonsimmunologiske prøver, indikasjon, prøvetaking og tolkning

Infeksjonsimmunologisk diagnostikk innebærer påvisning av antistoff mot mikroorganismer for å diagnostisere aktuell infeksjon eller immunitet mot infeksjon. I noen tester påvises også komponenter av mikroorganismen (virusantigen). Serologiske tester blir i mange tilfeller ikke positive før noen dager til uker etter sykdomsdebut. En negativ antistoffreaksjon kan bero på at pasienten ved prøvetakingstidspunktet ennå ikke har rukket å danne antistoffer i tilstrekkelig mengde. Hos pasienter med svekket immunforsvar kan en også se forsinket eller manglende antistoffutvikling.

Nødvendige opplysninger
Det må angis om det er spørsmål om sykdom, bærertilstand eller immunstatusundersøkelse etter gjennomgått infeksjon eller vaksinasjon. Opplysning om 1. sykdomsdag, symptombilde og eventuell reiseanamnese er viktig for valg av analyser og tolkning av analysesvar.

Valg av undersøkelser
Laboratoriet vil ut fra den kliniske problemstillingen sette opp de aktuelle serologiske analysene. Rekvirent kan også angi spesifikke analyser som ønskes utført.

Intrauterine og neonatale infeksjoner
Ved denne type infeksjoner er det vanligvis også nødvendig med prøve fra moren, pga. passivt overførte maternelle IgG-antistoffer.

Passivt overførte immunglobuliner:

Testene kan ikke skille mellom egenproduserte og passivt tilførte immunoglobuliner. Medikamentelle immunoglobuliner (eks kiovig, ivig) vil påvirke antistoffer som påvises i serum. Immunglobuliner kan også tilføres passivt fra mor til barn under graviditet og kan påvises opp til 18 måneder etter fødsel.

Serum er det beste prøvemateriale. Det anbefales å benytte vacutainerrør med gel. Blodprøven settes til koagulering i romtemperatur i minst 1/2 time, maksimalt 2 timer, før sentrifugering. Prøven sentrifugeres ved ca. 2000 G i ca. 10 minutter.

Serum bør helst skilles fra de røde blodlegemene før forsendelse, fordi sen postgang kan føre til hemolyse under transporten. Hemolytiske sera og plasma er uegnet til enkelte serologiske undersøkelser.

Inntil forsendelse oppbevares prøven i kjøleskap, og forsendelse bør skje snarest mulig.

Ved besvarelse vil en spesialist i medisinsk mikrobiologi vurdere resultatet ut fra de kliniske opplysninger som er gitt på henvisningen. Det er derfor særdeles viktig at det gis tilstrekkelige opplysninger om indikasjonen for undersøkelsen. Prøvene besvares vanligvis fra 1 til 10 dager etter mottagelsen.

IgM og IgG
Antistoffer av IgM type ser man typisk ved primærinfeksjon. Disse forsvinner gjerne noen måneder etter sykdomsdebut. Påvisning av IgM-antistoffer kan derfor tale for aktuell eller nylig gjennomgått infeksjon. Ved reinfeksjoner ses ikke alltid IgM-utvikling.

IgG-antistoffer dannes ofte noe senere ved primærinfeksjon, men kan persistere livet ut. Påvisning av IgG antistoffer sier vanligvis ikke noe om infeksjonstidspunktet, men er en parameter for tidligere gjennomgått infeksjon eller vaksinasjon.

Signifikant titerstigning
Ved hjelp av serumpar hvor første prøve (akuttfaseprøve) er tatt tidlig i sykdomsforløpet, og andre prøve (rekonvalesensfaseprøve) tatt 1 – 2 uker etter akuttfaseprøven, vil en økning i IgG-antistoffer kunne avsløre en aktuell infeksjon. Hvor stor denne økningen må være for å regnes som signifikant, vil avhenge av type infeksjon og testens egenskaper.

Signifikant titerfall
Av og til kan det også være nyttig å ta ny prøve sent i forløpet for å påvise et signifikant titerfall. Dette gjelder særlig der pasienten først kommer til undersøkelse etter at den akutte fasen av sykdommen er over.

Høyt titer
For noen infeksjonsimmunologiske tester vil et enkelt høyt IgG-titer kunne sannsynliggjøre aktuell eller nylig infeksjon. Det forutsetter at en har kjennskap til antistoffnivået i normalbefolkningen og at prøvesvaret vurderes opp mot 1. sykdomsdag.