Skaden oppstår oftest ved direkte traume mot addusert skulder. Smerter og hevelse over AC-leddet. AC ledds luksasjoner utgjør mellom 3 – 12 % av skulderskader.
Røntgen av affisert skulder. Dersom skade grad III eller V tas i tillegg panoramabilde/kleshengerbilde av begge klavikler på en film. Belastede bilder er ikke nødvendig. Delingen mellom akutt og kronisk tilfelle er satt til 3 uker (ESA-ESSKA konsensus).
Når kronisk skade med henblikk på operasjon vurdere MR på grunn av inntil 30 % tilleggsskader mot glenohumorale ledd.
Rockwood klassifikasjonen modifisert etter ISAKOS konsensus er mest brukt. Det er glidende overgang mellom type III og V. Definisjonsmessig går type III over til å være type V dersom avstanden mellom coracoid og clavicula er mer enn det doble av frisk side. Bilde av begge skuldre med lik vinkling er nødvendig for å fastslå dette. I kronisk fase deler man også inn i 3A (stabil) og 3B (ustabil og smertefull) (ISAKOS).
Claviculafraktur. Akromionfraktur. Åpen skade/truet hud. Fraktur av processus coracoideus. Sternoclavicularleddsskade. Skade av plexus brachialis. Disse samtidige skadene er sjeldne. Skader i glenohumeralleddet sees i 7-16% av alle grad V dislokasjoner ved artroskopi (Pauly 2013).
Avhengig av pasient, pasientens ønsker, kosmetikk, eventuelt tilbake til sport/fysisk arbeid.
Ved kronisk AC ledds luxasjon er det instabilitet både antreo-posteriort og cranio-caudalt som må vurderes behandlet.
I følge ESA (ESSKA Shoulder Association) er det smerte som er hovedkriteriet for å bytte fra konservativt til kirurgisk behandling.
Type I og II
Mobilisere til smertegrensen. Fatle for smertelindring ved behov. Ved Rockwood type II bør man unngå tunge løft/tungt arbeid (aksial belastnnig) i 6 uker. Vurdere lateral clavicula reseksjon (Mumfordprosedyre) ved vedvarende mye plager.
Type III
I utgangspunktet konservativ behandling. Operativ behandling vurderes ved tilleggsskader. Ved ikke-operativ tilnærming unngås tunge løft/tungt arbeid i 12 uker. Dersom mye smerter og plager ved kontroll etter 6 uker henvises pasienten til skulderortoped/skopisesksjonen for vurdering.
Ved Type 3 i kronisk fase med mye smerter og instabilitet; behandling som ved type 4 – 6.
Type IV, V og VI
Operativ behandling for type IV og VI. Type V kan vurderes for kirurgi ved 1-ukes kontroll om det er betydelige plager, og/eller et sterkt ønske fra pasient. I akutt fase (før 3 uker) kan lukket reponering og artroskopisk fiksasjon med endobutton gjøres. Dersom åpen kirurgi, gjøres samtidig sutur av ligamenter inkludert leddkapsel samtidig med fiksasjon med suturanker til processus coracoideus. Desom mer enn 3 uker (kronisk) etter skade må biologisk forsterkning med senegraft (Semi-T) rundt coracoid, sammen med resorberbar tape gjennom drillhull i clavicula og akromion, gjøres artroskopisk assistert. Kan brukes Thight Rope med senegraft, modifisert Weaver-Dunn med og uten senegraft, men brukes ikke lenger hos oss.
Etter operativ behandling
Sårinfeksjon. Osteomyelitt. AC-leddsartrose. Skrueløsning. Frakturer gjennom skrue-/borehull. Bløtvevsossifikasjon. Graftsvikt. Donor site morbiditet. Heterotop ossifikasjon.
Etter ikke-operativ behandling
Smerter/nedsatt funksjon. Skillet mellom akutt og kronisk tilfellet er satt til 3 uker (ESA-ESSKA). Disse pasientene bør vurderes etter 6 mnd. med tanke på reseksjon av laterale clavicula hos grad I og II (Mumfordprosedyre) eller med rekonstruksjon ved grad III (akseptable resultater hos 80%),
Det er ikke vist forskjell i behandlingsstrategi mellom konservativ og operativ behandling ved høygradig dislokasjon.
Ved konservativ behandling: Kontroll/oppfølging hos egen lege eller skadelegevakt etter 6 uker. Belaste til smertegrense. Aktive øvelser med abduksjon > 90° etter 6 uker.
Ved operativ behandling: Immobilisering i tre uker, med full ROM etter seks uker. Kontroll hos våre fysioterapeuter, vanligvis uke 2 og uke 6 postoperativt, kontroll hos operatør etter 3 måneder. Ev. plate/skruefjerning som dagkirurgi etter fortrinnsvis 16 uker vd Hook-plate. Anvendes Hook-plate skal man ikke trene over horisontalnivå før platen er fjernet (risiko for erosjon av acromion.)
Beitzel, K., et al. (2014). "ISAKOS upper extremity committee consensus statement on the need for diversification of the Rockwood classification for acromioclavicular joint injuries." Arthroscopy 30(2): 271-278.
Pauly, S., et al. (2013). "Prevalence and pattern of glenohumeral injuries among acute high-grade acromioclavicular joint instabilities." Journal of Shoulder and Elbow Surgery 22(6): 760-766.
Rosso 2020 Knee surgery, sports traumatology and Arthorscopy September 2020.
Cisneros et al (2017). Management of chronic ustable acromioclavicular joint injuries; J Orthop Traumatol 2017 Dec,. 18(4): 305-318