De vanligste sårpatogene er Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) og Betahemolytiske streptokokker (Streptokokker gruppe A (Str. pyogenes), Streptokokker gruppe B (GBS) og Streptococcus dysgalactiae (gruppe C eller G)). Men det finnes mange typer sårinfeksjoner og årsak og lokalisasjon kan ofte gi en pekepinn om mikrobe og ev. behandling.
Kroniske sår: Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker (oftest gruppe A og G) gir forsinket sårtilheling, sannsynligvis også Pseudomonas sp. Andre bakterier oppfattes som kolonisering, så sant det ikke er opplysninger forenlig med infeksjon.
Diabetiske fotsår: Ved ukompliserte, overflatiske infeksjoner er Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker viktigst. Ved kompliserte, dype infeksjoner (ofte med Osteomyelitt) er det som regel en blandingsinfeksjon av 2-6 typer bakterier. Vanligst er Staph. aureus, Enterobacterales og anaerobe bakterier. Prøve tatt ved kirurgisk revisjon anbefales og prøven skal da behandles som Abscess-/pussmateriale.
Bittsår: På grunn av den rike munnfloraen hos dyr og mennesker forekommer en rekke patogene bakterier ved bittsår, bl.a. Pasteurella multocida, Capnocytophaga sp., HACEK-gruppen, Staph. aureus, Betahemolytiske streptokokker og anaerobe bakterier. For mer utfyllende informasjon se Håndbok infeksjonsmedisin OUS.
I tillegg kan også uvanlige bakterier forekomme, bl.a Eryspileothrix rhusiopathiae (forårsaker erysipeloid), Vibrio vulneficus (som kan gi hissige hud- og bløtdelsinfeksjoner), Vibrio alginolyticus, Franscisella tularensis (harepest), Bartonella henselae (cat scratch fever) og Mycoplasma sp. (bitt fra sel).
- Se avsnitt over