Sårinfeksjoner

De vanligste sårpatogene er Staphylococcus aureus (gule stafylokokker) og Betahemolytiske streptokokker (Streptokokker gruppe A (Str. pyogenes), Streptokokker gruppe B (GBS) og Streptococcus dysgalactiae (gruppe C eller G)). Men det finnes mange typer sårinfeksjoner og årsak og lokalisasjon kan ofte gi en pekepinn om mikrobe og ev. behandling.

• Overflatiske hudinfeksjoner: Viktigste patogener er Staph. aureus, Betahemolytiske streptokokker (A, B, C og G) og Pseudomonas sp. I fuktige, intertriginøse områder kan også andre gramnegative stavbakterier enn Pseudomonas være aktuelle. Streptococcus milleri-gruppen (Strept. anginosus, Strept. intermedius og Strept. constellatus) kan være årsak til abscessdannelse. Staphyloccocus lugdunensis er en hvit staphylokokk som kan gi en lignende sårinfeksjon som gule stafylokokker.
• Traumatiske sår: Penetrerende sår kan føre til infeksjon med mikrobe fra det ytre miljø (eks Clostridium tetani eller Bacillus cereus), eller fra det indre miljø (eks Enterobacter cloacae eller Pseudomonas aeruginosa fra tarm). Ved sår som er blitt forurenset med jord kan Clostridium tetani, atypiske mykobacterier eller Nocardia sp. være aktuelle.
• Postoperative sårinfeksjoner: Ved rene inngrep er Staph. aureus viktigste patogen. Ved urene inngrep, særlig i tilknytning til GI-tractus, er Enterobacterales hyppig årsak. Sjeldnere påvises anaerobe bakterier, Enterokokker og Streptokokker gruppe A (Str. pyogenes). Ved fremmedlegeme-infeksjon er bakterier som danner biofilm av betydning, spesielt Staph. epidermidis. Se mer om ortopediske fremmedlegeinfeksjoner i Håndbok infeksjonsmedisin OUS.
• Brannsår: Det er et problem å skille kolonisering og infeksjon. Viktige patogene bakterier er Staph. aureus, Pseudomonas species, Enterobacterales, Acinetobacter, Enterokokker og Betahemolytiske streptokokkker (A, B, C og G).

• Kroniske sår: Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker (oftest gruppe A og G) gir forsinket sårtilheling, sannsynligvis også Pseudomonas sp. Andre bakterier oppfattes som kolonisering, så sant det ikke er opplysninger forenlig med infeksjon.

• Diabetiske fotsår: Ved ukompliserte, overflatiske infeksjoner er Staph. aureus og Betahemolytiske streptokokker viktigst. Ved kompliserte, dype infeksjoner (ofte med Osteomyelitt) er det som regel en blandingsinfeksjon av 2-6 typer bakterier. Vanligst er Staph. aureus, Enterobacterales og anaerobe bakterier. Prøve tatt ved kirurgisk revisjon anbefales og prøven skal da behandles som Abscess-/pussmateriale.

• Bittsår: På grunn av den rike munnfloraen hos dyr og mennesker forekommer en rekke patogene bakterier ved bittsår, bl.a. Pasteurella multocida, Capnocytophaga sp., HACEK-gruppen, Staph. aureus, Betahemolytiske streptokokker og anaerobe bakterier. For mer utfyllende informasjon se Håndbok infeksjonsmedisin OUS.

• I tillegg kan også uvanlige bakterier forekomme, bl.a Eryspileothrix rhusiopathiae (forårsaker erysipeloid), Vibrio vulneficus (som kan gi hissige hud- og bløtdelsinfeksjoner), Vibrio alginolyticus, Franscisella tularensis (harepest), Bartonella henselae (cat scratch fever) og Mycoplasma sp. (bitt fra sel).

- Se avsnitt over

• Sårsekret
• Abscess-/pussmateriale. (Nb: Ved spesielt viktige prøvematerialer og lang transporttid, bør noe av materiale sprøytes ned på en anaerob blodkulturflaske).
• Aspirat kan sendes til dyrkning.
• Ved uttalt infeksjon og påvirket almenntilstand bør det tas blodkulturer.

• Dyrkning av sårsekret
• Abscess-/pussmateriale
• Blodkultur (bakterier, bakterier og sopp)