Pes planus, eller fleksibel plattfot, er en fysiologisk tilstand hos små barn. Denne tilstanden, der foten har en stor kontaktflate med underlaget, viser ofte også en valgusstilling i hælen på grunn av mykhet i subtalarleddet. Mens de fleste barn utvikler en normal fotbue etter hvert, forblir enkelte med lav fotbue. Plattfothet blir vanligvis brukt som en betegnelse på redusert lengdebue og kan ha ulike ortopediske implikasjoner, spesielt ved stiv eller smertefull plattfothet.
Nær alle barn er født med en grad av plattfothet, men tilstanden endrer seg for de fleste til normal fotbue med vekst og alder. En omfattende undersøkelse av Canadiske soldater viste at 23% hadde plattføtter, men de færreste hadde plager av det. Ut fra de mange undersøkelsene som er gjort kan vi si at en av fem personer ikke utvikler en adekvat lengdebue i foten.
Plattfothet blir ofte brukt synonymt med manglende eller lav høyde av lengdebuen i foten. Fotbuen stiger vanligvis hos de fleste barn med vekst og alder, men noen barn vedvarer med å ha lav fotbue og medial fotrandsbelastning. Ved lav fotbue er foten mindre elastisk og spenstig og gir mindre demping, og belastningen fra underlaget blir fordelt også mot medialsiden av foten og kan gi trykkplager.
En fleksibel barnefot er normal, og det er sjelden små barn har plager fra foten. Det vil derfor ikke være aktuelt med tiltak eller behandling av noe slag.
Det er gjort uttallige forsøk på å behandle plattføtter. Tågange, tå-gymnastikk, tøyninger, styrkeøvelser, skinner og fotsenger med oppbygg har vært forsøkt uten at slike tiltak har vist seg å ha dokumentert effekt. Noen barn forteller imidlertid at de får mindre smerter og blir mindre slitne i føttene når de bruker innleggssåler med medialt oppbygg. I hovedsak vil ikke barn med plattføtter ha nytte av fotsenger, men dersom barn i skolealder forteller at de har plager fra plattføttene sine under aktivitet kan det være verdt et forsøk å rekvirere fotsenger for å se om plagene bedres. De fleste barn som forsøker fotsenger forteller imidlertid at det ikke har noen effekt, eller endog at fotsengene er som å ”ha en stein i skoen” og ubehagelig å bruke. Mange barn glemmer også å bytte fotsengene fra sko til sko ved skoskifte, og foreldrene kan bli stresset fordi det blir mye å holde orden på. Det er derfor klokt å holde litt tilbake på rekvirering av fotsenger til plattfot-barn og heller bruke tid på å forklare tilstanden til foreldrene.
Et godt generelt råd til foreldrene er å bruke tid til å finne gode sko til barna, gjerne myke, støttende sko med godt formet såle. Skoene skal passe akkurat, spesielt rundt hælene, men heller litt romslige enn for små med god plass for forføttene.
Plagsom eller smertefull plattfothet hos eldre barn bør imidlertid vurderes nærmere ettersom det kan foreligge behandlingstrengende tilstander.
Manglende fleksibilitet, økende fotdeformitet eller kort hælsene kan gi indikasjon på underliggende patologi. Man må derfor spesielt undersøke fotens fasong, teste subtalar bevegelighet, palpere posticus-senen for smerter og stramhet og gjøre testing av dorsalfleksjonsevnen med Silverskiøld’s test (endring i dorsalfleksjon i ankelen med bøyd og strakt kne).
En plagsom, fleksibel plattfot med positiv Silverskiøld’s test kan tyde på patologisk plattfot med kort hælsene som bør vurderes med henblikk på gastroknemiusglidning og kalkaneusforlengelse.
En økende deform og smertefull valgusfot bør utredes med røntgen og eventuelt CT for å avklare tarsal koalisjon. Koalisjoner med vedvarende smerter kan opereres med reseksjon av koalisjonen, eventuelt artrodese.
En spastisk plattfot uten kjent årsak bør utredes i forhold til oppstått nevromuskulær sykdom.
Økende planovalgusfot hos eldre barn med mediale smerter og palpasjonsømhet over tibialis posterior senen bør vurderes i forhold til tibialis posterior svikt (PTTD). Behandlingen av PTTD bør primært rette seg mot stabilisering og støtte av foten ved hjelp av ortoser, fotsenger og spesialsko, sekundært rette seg mot operasjon.
Vuggemeiefot med redusert plantarfleksjon, ofte hos ”syndrombarn”, bør utredes i forhold til oversett talus vertikalis, blant annet med røntgen av foten i plantarfleksjon.
Fleksibel plattfot (barneplattfot)
Symptomer på plattfothet kan inkludere smerter, tretthet i føttene ved aktivitet, og synlig valgusstilling av hælen. Hos mange barn er tilstanden asymptomatisk. Hos barn med symptomer kan smertene bli mer uttalt ved aktivitet, og i noen tilfeller kan valgusfeilstillingen i hælen føre til endret gangmønster. Vanlige symptomer inkluderer:
Ved undersøkelse er det essensielt å avgjøre om foten er rigid eller fleksibel. Den klassiske testen for fleksibel plattfot er ”toe-raise-test” hvor barnet blir bedt om å stå opp på tå. Hos barn som ikke vil eller kan stå kan man observere fotbuen mens man dorsalflekterer storetåen ("Jack's test").
Fysiologiske plattføtter får da normal, høy lengdebue som indikasjon på at foten er fleksibel og korrigérbar. Årsaken til korreksjonen er at plantarfascien strammes ved at tærne ekstenderes - den såkalte Windlass-effekten.
Sjekk også dorsalfleksjonsevnen passivt og aktivt - med både strakt og bøyd kne. Stram triceps surae kan "tvinge" foten over i planovalgus.
Vanlige radiologiske mål for vurdering av plattfothet er:
Talo-calcaneal vinkel frontalplan
Normalverdi mellom 35° og 50°:
Differensialdiagnoser for plattfothet inkluderer:
Meary’s vinkel (talo – 1. MT sideplan)
Talo-navikular dekningsvinkel
Hibb’s vinkel
Calcaneal pitch
Fleksibel plattfot kan deles inn i 3 typer:
Denis et al (1974) har foreslått en klassifikasjon av plattføtter basert på formen på fotavtrykket.
Fotavtrykket til venstre er normalt, deretter følger
Type 1 - fortykkelse av hælen og moderat økt medial fotrandsbelastning.
Type 2 - manglende fotbue og belastning av hele storetåen.
Type 3 - totalkollaps av fotbuen hvor også os navikulare prominerer.
Denis et al (1974) & Garcia-Rodrigeuz et al (1999):
Grad 1 – The support of the lateral edge of the foot is half that of the metatarsal support.
Grad 2 – The support of the central zone and forefoot are equal.
Grad 3 – The support of the central zone of the foot is greater than the width of the metatarsal support.
Fleksible smertefrie barneplattføtter skal ikke behandles. Noen foreldre presser på for at barna skal få fotsenger, men det er ikke grunnlag for å hevde at det vil endre verken funksjon eller form på verken kort eller lang sikt. Korrigerende fotsenger kan være ubehagelige og gi redusert funksjon.
Unntaket kan være barn med nevrologiske tilstander som trenger støtte for å få bedre funksjon. Det kan da være aktuelt med fotsenger i sko med høy og stiv hæl, eventuelt høye sandaler, eller supramalleolære ankel-fot-ortoser.
Smertefulle plattføtter hos barn i skolealder kan forsøksvis behandles med fotsenger så fremt det ikke foreligger stram triceps surae som tvinger foten i calcaneovalgus-stilling.
Med alderen stivner barneføtter til. Smertefulle calcaneovalgus/planovalgus-føtter tidlig i tenårene kan vurderes for kirugi, vanligvis calcaneus-forlengelse a.m. Evans/Mosca og samtidig akillesforlengelse (nesten alltid nødvendig).
Behandling i henhold til type vil være:
Type 1 - funksjonell plattfot: radiologi ikke nødvendig, en godt tilpasset sko med hælstøtte. Fysio og trening med fokus på kjernemuskulatur og hofteabduktorer kan bidra til bedre gange og løpsfunksjon. Stive ortose og såler er vanligvis kontraindisert.
Type 2 - hypermobil plattfot: radiologi ikke nødvendig, vurdèr om det foreligger generell hypermobilitet og om det forligger stram triceps. Silvferskiølds test avslører stram gastrocnemius. Undersøkes med korrigerte føtter/hæler. Dorsalfleksjonsevne på kun 5 grader indikerer behov for tricepsforlengelse. Vurdèr først konservativ tilnærming med tøyningsøvelser og eventuelt seriegipsing. AFO kan forsøkes. Ved manglende effekt av konservativ behandling og fortsatte plager vurderes kirurgisk forlengelse med enten gastrocnemiusoverskjæring (proksimalt eller på leggen) eller akillesforlengelse med nåleteknikk + gips.
Utelukk stiv plattfot, spesielt koalisjoner og aksessoriske ben, som kan forverre plagene av deformiteten.
Type 3 - plattfot med tibialis posterior dysfunksjon er sjelden hos barn, men kan ligne litt på type 2 (over). Pasienten har typisk posteromediale smerter. Tilstanden ligner på plagene som oppstår ved aksessorisk os tibiale eksternum.
Ikke aktuelt for fleksible barneplattføtter.
For barn som gjennomgår kirurgi, anbefales immobilisering med støvelgips i 6-8 uker og gradvis rehabilitering. Fysioterapi med fokus på styrke, propriosepsjon og gange er sentralt for å sikre tilheling og tilbakeføring til normale aktiviteter.
Sjelden aktuelt ved fleksible plattføtter.
Mulige komplikasjoner inkluderer:
God.
En variant av plattfot er skjevfot, eller z-fot, som er en kombinasjon av adduktusfot og plattfot (eng: skewfoot). I skjevfoten sitter deformiteten både subtalart og i forfoten.
Ved skjevfot er også ofte akillessenen for kort. Ved operativ korreksjon må man både korrigere forfoten, bakfoten og den korte hælsenen.
Konvensjonelle røntgenbilder (belastet) viser uttalt aksedeformitet i føttene.
Mosca har foreslått Evans calcaneus-forlengelse i kombinasjon med åpen kile osteotomi mediale søyle (1. cuneiforme) med samtidig akillesforlengelse. Osteotomien i 1. cuneiforme kan gjøres både plantarflekterende og lateraliserende.
Dette for å unngå ledd-kirurgi, og for å korrigere alle aktuelle deformiteter.
Kirurgisk behandling:
Mosca V., Flexible flatfoot in children and adolescents, Journal of Children's OrthopaedicsVol. 4, No. 2, Current Concept Review
OrthoInfo. Flexible Flatfoot in Children. AAOS.
POSNA Study Guide. Flat Feet (Acquired Flexible Flat Feet).
Rome, K., et al. "The Efficacy of Nonsurgical Interventions for Pediatric Flexible Flat Foot." ResearchGate, 2012.