Clostridioides difficile-kolitt

Clostridium difficile er fra 2013 omdøpt til Clostridioides difficile, men ofte brukes fremdeles det opprinnelige navnet

C. difficile (CD) finnes hos 3-5 % av normalbefolkningen, hyppigere hos sykehuspasienter. Kolitten skyldes kolonisering og overvekst av toksinproduserende stammer etter at normalflora har blitt undertrykket av antibiotika. Økt risiko ved all antibiotikabehandling, men spesielt bredspektrede antibiotika. Andre risikofaktorer er hospitalisering, høy alder, alvorlig sykdom, hemming av syreproduksjon i ventrikkel, sondeernæring, gastrokirurgi og immunsuppresiv behandling.

Toksinproduserende CD er årsak til 20-30% av antibiotika-assosiert diarédiaré og 50-70 % av tilfeller med nosokomial antibiotika-assosiert kolitt.

Smitteruten er fekal-oral, ofte mellom pasienter som deler rom, fra overflater som vask, toalett eller fra personalets klær, stetoskop eller via hendene. Smitteemnet er sporer. CD-sporene inaktiveres ikke av alkoholbaserte håndantiseptika, slik at mekanisk fjerning av sporene ved vanlig vask med såpe og vann anbefales. Symptomene kan starte fra 2-30 dager etter inntak av antibiotika.

Kan variere fra lette vandige diarétilstander til alvorlige kolitter med blodig diaré, feber, frostanfall (sepsis), abdominalsmerter og toksisk dilatasjon med pseudomembraner. Pasienter med ileus har ikke nødvendigvis diaré. Diaré defineres som løs avføring ≥3/døgn.

Avføringsprøve

Ved klinisk mistanke tas avføringsprøve på ∑-Fecal Transwab (plastrør med blå kork + pensel). C. difficile må bestilles spesielt. C. difficile toksin B blir påvist ved PCR med høy sensitivitet og spesifisitet og høy negativ prediktiv verdi. Gjentatt prøve ved negativ test eller prøve hos asymptomatiske pasienter anbefales ikke.

Kontrollprøve anbefales ikke da opptil 60% har påvist CD etter vellykket behandling.

Blodprøver

Generelle infeksjons-/sepsisprøver.

Rekto-sigmoideoskopi med biopsi i tvilstilfeller. Biopsi bør unngås ved pseudomembranøs kolitt grunnet perforasjonsfare.

Røntgen/CT oversikt abdomen ved mistanke om kolondilatasjon.

Seponer utløsende antibiotika dersom mulig! Ved lette tilfeller kan dette være tilstrekkelig. Rehydrer pasienten og erstatt elektrolyttap. Unngå peristaltikkhemmende midler. Kontaktsmitteisoler pasienten ved > 3 løse avføringer per døgn. Ved antibiotikabehandling mot CD (se tabell) foretrekkes nå ofte vancomycin fremfor metronidazol pga. bedre effekt og lavere residivfrekvens. Fidaxomicin er et kostbart alternativ assosiert med lavere residivfrekvens. Intravenøs antistoffbehandling med bezlotoksumab har kun forebyggende effekt og er svært kostbart. Ved flere residiv har fecal transplantasjon god effekt.

Behandling i forhold til alvorlighetsgrad

Se: Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus (Clostridioides difficile infeksjon), HDIR.