Clostridioides difficile-kolitt

Sist oppdatert: 27.06.2024
Utgiver: Helse Bergen HF
Versjon: 2.0
Forfattere: Eli Leirdal Hoem og Oddvar Oppegaard
Kopier lenke til dette emnet
Foreslå endringer/gi kommentarer

Innledning 

 

Clostridium difficileer fra 2013 omdøpt til Clostridioides difficile, men fremdeles brukes ofte det opprinnelige navnet

C. difficile(CD) er en sporedannende bakterie som finnes i tarmen hos 3-5 % av normalbefolkningen uten å være symptomgivende. CD-assosiert kolitt skyldes overvekst av toksinproduserende CD-stammer etter at normalflora har blitt undertrykket av antibiotika. Økt risiko ved all antibiotikabehandling, spesielt bredspektrede antibiotika. Andre risikofaktorer er hospitalisering, høy alder, alvorlig sykdom, hemming av syreproduksjon i ventrikkel, sondeernæring, gastrokirurgi og immunsuppresiv behandling.

Smitteruten er fekal-oral, ofte mellom pasienter som deler rom, fra overflater som vask, toalett eller fra personalets klær, stetoskop eller via hendene. Smitteemnet er bakteriesporer.  

Klinikk 

 

Symptomene starter oftest 2-10 dager etter inntak av antibiotika, men kan sees opptil tre måneder etter avsluttet antibiotikakur.

 

Klinikken varierer fra lette vandige diarétilstander til alvorlige kolitter med blodig diaré, feber, frostanfall (sepsis), abdominalsmerter og toksisk tarmdilatasjon med pseudomembraner. Pasienter med ileus har ikke nødvendigvis diaré.

 

Diaré defineres som løs avføring ≥3/døgn.

Diagnostikk 

 

Avføringsprøve

Ved klinisk mistanke tas avføringsprøve på ∑-Fecal Transwab (Plastrør med blå kork + pensel).

C. difficiletoksin B blir påvist ved PCR med høy sensitivitet og spesifisitet, og høy negativ prediktiv verdi. Analyse av C. difficile inngår ikke i mikrobiologisk avdeling sitt standard-panel ved utredning av diare, og må bestilles særskilt.

 

Gjentatt prøve ved negativ test eller prøve hos asymptomatiske pasienter anbefales ikke.

Blodprøver

Generelle infeksjons-/sepsisprøver.

Rekto-sigmoideoskopi med biopsi i tvilstilfeller. Biopsi bør unngås ved pseudomembranøs kolitt grunnet perforasjonsfare.

Røntgen/CT oversikt abdomenved mistanke om kolondilatasjon.

Behandling 

Antibiotikabehandling, se: Nasjonal faglig retningslinje for antibiotika i sykehus (Clostridioides difficile infeksjon), HDIR.

 

Behandling av CD-kolitt er differensiert ut fra alvorlighetsgrad:

  • Mild, ikke-alvorlig: Leukocytter < 15, kreatinin < 130 micromol/L

  • Alvorlig: Leukocytter >15, kreatinin > 130 micromol/L

  • Alvorlig og komplisert (fulminant): Hypotensjon, sjokk, ileus, megakolon

 

Seponer utløsende antibiotika dersom mulig. Ved lette tilfeller kan dette være tilstrekkelig. Rehydrer pasienten og erstatt elektrolyttap. Unngå peristaltikkhemmende midler. 

Isolasjon 

Pasienter med påvist eller mistenkt CD-infeksjon og diaré ( > 3 løse avføringer per døgn) isoleres med kontaktsmitteregime. Isolasjon kan oppheves når pasienten har vært uten diaré i ett døgn (24 timer).

Oppfølging 

 

Dersom pasient må ha antibiotika for annen infeksjon samtidig gis behandling mot C. difficile inntil 1 uke etter avsluttet antibiotikakur.

Rutinemessig kontroll av avføringsprøve anbefales ikke da opptil 60% har positiv CD-test i flere uker etter vellykket behandling. Residiv vurderes på grunnlag av kliniske symptomer.

CD-kolitt residiverer etter endt behandling hos opptil 25 % av pasientene. Ved gjentatte residiv kan fekal transplantasjon ha god effekt. Vurder henvisning til infeksjonsmedisinsk poliklinikk.

Påvisning av C. difficile er meldepliktig til MSIS.