Cirka 90 % av benmassen er oppnådd ved 18 års alder for kvinner og ved 20 års alder for menn, for begge kjønn oppnås maksimal styrke og bentetthet (BMD) før 30 års alder. Hos premenopausale kvinner og yngre menn (18–50 år) er sammenhengen mellom BMD og frakturrisiko mindre avklart enn for de eldre. Premenopausale kvinner med gjennomgått håndleddsbrudd er vist å ha lavere BMD enn jevnaldrende kvinner uten fraktur. Brudd i premenopausal alder øker risikoen for fremtidige brudd, i størrelsesorden 35–80 %. Hvorvidt lav BMD uten gjennomgått fraktur disponerer for fremtidig brudd er mindre kjent. For øvrig frarådes BMD-måling som screening uten klinisk mistanke om bensykdom. Osteoporose hos premenopausale kvinner og unge menn er i større grad forårsaket av underliggende sykdom. Dette gjør behovet for utredning for sekundær osteoporose og individualisering av behandlingen større. Det finnes få gode retningslinjer for oppfølging og behandling av osteoporose i denne aldersgruppen.

For personer under 40 år brukes kjønnsspesifikk Z-score, altså antall standarddeviasjoner avvik i BMD fra aldersgjennomsnittet, for å vurdere avvik i benmasse. Z-score < -2 SD fra aldersgjennomsnittet defineres som lav benmasse.

Pga. den usikre sammenheng mellom lav BMD og frakturrisiko hos yngre, setter man ikke diagnosen osteoporose basert på BMD måling alene. Diagnosen krever i tillegg at man har gjennomgått en lavenergi fraktur, har en tilstand som predisponerer for sekundær osteoporose eller bruker medikamenter som er kjent for å øke bruddrisiko. Osteomalasi og patologisk fraktur som følge av annen bensykdom må være utelukket.

Hos unge voksne kan 50–90 % av tilfellene kan klassifiseres som sekundær osteoporose. Hos de fleste vil den underliggende sykdommen være inngangsporten til videre utredning for osteoporose. Hos dem som av ulike årsaker avdekkes gjennom lav BMD eller har hatt lavenergifraktur bør pasienten vurderes med tanke på underliggende sykdom (se egen liste i Osteoporose-kapittelet). Utredningen bør være målrettet og bygge på en god anamnese (inkl. medikamenter) og klinisk undersøkelse. Dersom ingen åpenbar mistanke om underliggende sykdom, kan man vurdere følgende laboratorie-screening:

Hb, Na, K, Kreatinin, ALAT, ALP, GGT, TSH, fT4, HbA1c, kalsium, albumin, fritt kalsium, fosfat, magnesium, PTH, vitamin D, ferritin, folat, kobalamin, LH, FSH, østradiol/testosteron, SHBG, SR, anti-tTG, anti-Gliadin IgA, prolaktin, CTX-1, P1NP.

Ved klinisk mistanke: s-elektroforese, kortisol, ACTH, Døgnurin for analyse av kalsium og kreatinin.

Ved lav BMD uten tidligere fraktur eller påvisbar sekundær årsak kan det være vesentlig å avklare om pasienten har pågående beintap. Ny beintetthetsmåling etter 1–2 år kan vurderes.