Osteogenesis imperfekta
Beskrivelse
Osteogenesis Imperfecta (OI), ofte kalt medfødt benskjørhet, er en genetisk bindevevssykdom som påvirker skjelettets styrke og struktur. Sykdommen kjennetegnes av svak benstruktur, høy bruddtendens, og kan også påvirke tenner, ledd, øyne, hørsel og ulike indre organer som hjerte og lunger. Årsaken til OI er vanligvis mutasjoner i genene COL1A1 eller COL1A2, som styrer kollagenproduksjon. Forekomsten er estimert til 1-5 per 10 000 personer.
OI skyldes vanligvis en mangel på eller svakhet i bindevevet kollagen. Personer med OI kjennetegnes som gruppe ved økt tendens til benbrudd, overbevegelige og ustabile ledd, blå bindehinner i øynene, svakere tannemalje og -ben, hørselstap og kortvoksthet. Diagnosen er basert på fysiske kjennetegn, røntgenbilder og blodprøver. Det er mulig å ta en gentest for å se etter den genetiske årsaken til OI.
Antallet som fødes med OI i Norge er rundt fire til fem barn hvert år. Rundt 300 personer i alle aldre lever med OI per oktober 2016. De fleste har gode og aktive liv på tross av medisinske utfordringer. Behandling og oppfølging har som mål å forebygge og lindre symptomer, så konsekvensene for personen som har OI blir minst mulig.
OI klassifiseres i ulike typer etter alvorlighetsgrad og symptomer, hvor mild, moderat, alvorlig og ekstremt alvorlig form kan skilles ut. Klinisk inndeles de fleste tilfeller i henhold til Sillence-klassifikasjonen, modifisert i 2015.
Informasjonen her er stort sett hentet fra helsenorge.no og TRS på Sunnaas.
Osteogenesis imperfekta Q78.0
Klinikk
OI kan manifestere seg på flere måter, avhengig av typen og alvorlighetsgraden. Vanlige symptomer inkluderer:
- Skjelettet: Økt bruddtendens, tynne og bøyde rørknokler, feilstillinger i ryggen (skoliose, kyfose), samt forkortet høyde og deformiteter i brystkassen.
- Tenner: Dentinogenesis imperfecta (DI) medfører sprø og misfargede tenner som lett brekker.
- Øyne og syn: Blålig sklera er typisk. Noen har også redusert syn eller nærsynthet.
- Leddene: Hypermobilitet og ustabilitet i leddene, spesielt skuldre og hofter.
- Hud og vev: Tynn hud med lett tendens til blåmerker, svak muskelkraft og redusert evne til temperaturregulering.
- Nervesystemet: Kompresjon i craniocervical overgang kan forårsake symptomer som pustevansker og hodepine.
- Andre organer: Nedsatt lungekapasitet, hjertefeil som klaffelekkasje og aortaaneurismer kan forekomme, spesielt i alvorlige tilfeller.
Symptomene og kjennetegnene ved OI forekommer i ulike kombinasjoner og forskjellig grad hos hver enkelt person. De danner grunnlaget for inndeling i undertyper (etter Sillence-klassifikasjonen, modifisert i 2015). Her beskriver vi kjennetegnene uten å skille undertypene fra hverandre.
Skjelettet
- Nedsatt benmengde i knoklene (osteopeni) fører til at brudd oppstår ved mindre traumer eller spontant.
- Lange, slanke og bøyde knokler (feilstillinger) i armene og bena.
- Feilstillinger i ryggraden (skoliose og kyfose) og endret form på brystkassen (fuglebryst eller traktbryst). Lavere slutthøyde enn familiemedlemmer som ikke har OI.
- Økt hodeomkrets og relativt lite underansikt.
- Tennene: DI (dentinogenesis imperfecta) innebærer gjennomsiktige, misfargede tenner som lett brekker. Melketennene er mest påvirket.
Øynene, synet og hørselen
- Senehinnen (sklera) i øynene kan være mørkere (blålig) og tynnere enn vanlig. Flere personer med OI er nærsynte enn i resten av befolkningen. Om lag halvparten av voksne med OI har nedsatt hørsel.
Leddene
- Overbevegelige og ustabile ledd på grunn av nedsatt styrke i vevet rundt leddene. Ledd kan gå ut av stilling (luksasjoner/subluksasjoner). Skuldrene, albuene, hoftene og anklene er mest utsatt.
Nervesystemet og andre organer
- Voksne kan ha nummenhet og nedsatt kraft i hendene og føttene (polynevropati). Hydrocephalus (tidligere kalt «vannhode») ses hos enkelte barn med alvorlige former for OI. Mykere hjerneskalle kan bidra til at det dannes et press på hjernestrukturer og nervebaner i overgangen mellom hjernen og ryggraden (basilær impresjon/invaginasjon).
- Tynn og gjennomskinnelig hud med økt tendens til blåmerker.
- Lekkasje i hjerteklaffene, utposning på hovedpulsåren (aortaaneurisme), lungeproblemer og forstoppelse forekommer.
Smerter
- Akutte smerter oppstår ved benbrudd som hos resten av befolkningen. I tillegg er det vanlig med smerter i benvevet (knoklene) uten påvist brudd. Mange har smerter fra feilstillinger i ledd. Voksne kan ha smerter som skyldes trykk på nerver (nevrogene smerter).
Under: røntgenbilder av pasienter med OI av forskjellige typer og grader.
Diagnostikk
Diagnosen OI stilles primært på bakgrunn av kliniske symptomer og røntgenfunn. Ved tvilstilfeller kan gentesting bekrefte diagnosen, men ikke utelukke den. Typiske diagnostiske trekk inkluderer:
- Røntgen: Avdekker tynne, bøyde knokler, skoliose og osteopeni.
- Genetisk testing: Kan bekrefte OI gjennom påvisning av mutasjoner i relevante gener.
- Blå sklera og feilstillinger i skjelettet er ofte tydelige kliniske trekk hos barn.
Typisk ved OI er blå sklera.
|
|
Differensialdiagnoser
Differensialdiagnoser for OI inkluderer:
- Tidlig osteoporose (spesielt ved mild OI)
- Andre genetiske bindevevssykdommer som Ehlers-Danlos syndrom
- Skader fra barnemishandling, særlig ved hyppige eller uventede brudd.
Klassifikasjon
OI klassifiseres etter Sillence-klassifikasjonen, som beskriver type I til V basert på kliniske trekk:
- Mild OI (Type I): Få brudd, normal høyde, blå sklera.
- Moderat OI (Type IV og V): Flere brudd, redusert høyde, varierende sklerafarge.
- Alvorlig OI (Type III): Mange brudd fra fødselen, uttalt kortvoksthet og rullestolbruk.
- Ekstremt alvorlig OI (Type II): Fatal variant, ofte med død i svangerskapet eller kort tid etter fødselen.
Sillence-klassifikasjonen, modifisert i 2015
OI inndeles også etter alvorlighetsgraden:
Behandling
Det finnes ingen helbredende behandling for OI, men følgende tiltak kan bidra til å forbedre livskvaliteten og redusere symptomer:
- Medikamentell behandling: Bisfosfonater brukes for å øke bentettheten, redusere bruddfrekvensen og forbedre forutsetninger for kirurgi. Behandlingen gis intravenøst hos barn og tilpasses basert på klinisk alvorlighet.
- Kirurgi: Margnagling med osteotomi brukes til å stabilisere lange rørknokler og rette ut bøyninger. Bruk av teleskoperende nagler, som vokser med barnet, er vanlig for å minimere behovet for gjentatte inngrep.
- Fysioterapi: Styrketrening, spesielt med fokus på muskulaturen rundt ryggraden og store ledd, er viktig for å opprettholde funksjonalitet og redusere bruddrisiko.
Brudd hos personer med OI kan oppstå uten forutgående traume. Hos barn kan et symptom være at barnet ikke vil bevege armen eller benet. Ved mistanke om brudd skal det være lav terskel for røntgenundersøkelse.
- «OI-brudd» gjør like vondt som andre brudd!
- Gi smertestillende i stor nok dose så raskt som mulig – før transport, videre undersøkelser og behandling.
- Armen eller benet holdes i ro/avstives (immobiliseres) for å redusere smerte og unngå feilstillinger.
- Personer med OI bør kunne kontakte kirurgisk avdeling uten henvisning, og bør få behandling av en erfaren ortoped.
- «OI-brudd» gror som andre brudd.
- Operasjon skal vurderes, og spesielt hvis det i utgangspunktet foreligger en bøying (deformitet) av knokkelen som er brukket. Operasjoner bør foregå på et sykehus som har erfaring med OI.
- Bruk avstivings-/fiksasjonsmateriale med lavest mulig vekt. Plastgips eller støtteskinne (tilpasset ortose) gir mulighet for trening i vann.
- Legg til rette for kortest mulig immobilisering, om lag 3 uker ved over- eller underarmsbrudd, og tidlig mobilisering med ortose for å forebygge benskjørhet.
- Husk at resten av kroppen trenger trening selv om armen eller benet er i gips eller skinne
- Personer med OI bør ha et skriv de kan ta med seg til legevakten eller sykehuset.
Skjema om brudd hos pasienter med OI.
Kroniske deformiteter skal behandles på Rikshospitalet og vurderes for korreksjon. Korreksjon kan utføres ved hjelp av multiple etasje-osteotomier og utretting ved hjelp av "teleskopnagler" (Fassier-Duval).
|
|
|
|
|
Oppfølging
Noen personer med OI trenger sporadisk (ved behov) oppfølging hos ortoped. Dette gjelder særlig dem med mild type OI. Barn med moderat og alvorlig type OI, og med store feilstillinger (deformiteter), bør ha regelmessig oppfølging: hver sjette måned i starten, og deretter avhengig av funn. Hovedmålene med den ortopediske oppfølgingen er bruddbehandling samt å forebygge og korrigere feilstillinger. Ortopediske operasjoner med nagler kan være aktuell behandling:
- Margnagling med osteotomi blir benyttet for å korrigere alvorlig bøying av de lange rørknoklene (lårbena, leggbena, overarmene, eventuelt underarmsknoklene), og for å stabilisere lange rørknokler som ofte brekker. Operasjonen utføres på Rikshospitalet.
- Det finnes både teleskopnagler som ekspanderer med barnet, og nagler som ikke ekspanderer. Ikke-teleskopnagler er best egnet for barn med veldig korte og tynne ben. Disse naglene må skiftes når benet vokser eller blir bøyd.
Mange barn har feilstillinger i føttene. Behandling med innleggsåler og/eller ortopedisk fottøy bør vurderes.
Feilstillinger i ryggen (skoliose og kyfose) er vanlige komplikasjoner ved flere former for OI. Barn i utvikling bør bli kontrollert regelmessig med måling av kurver. Barn og voksne med kompresjonsbrudd er også utsatt for økende feilstillinger, og bør bli kontrollert både klinisk og med røntgenbilder. Ved skjevhet i ryggen bør pasienten henvises til en ryggkirurg.
Oslo universitetssykehus har etablert en egen ryggklinikk for barn med OI hvor de kan bli henvist til vurdering.
Personer med OI er ofte hypermobile og har problemer med ustabile ledd (instabilitet). Enkelte ledd går lett ut av stilling. Muskulaturen er ofte svakere enn normalt, blant annet som en følge av svekket bindevev (kollagen) rundt muskelfiberne.
Utrettende behandling av skjevheter og deformiteter hos barn med OI utføres ikke på DS, men henvises til Rikshospitalet.
Prognose
Prognosen for barn med OI avhenger av alvorlighetsgraden. Personer med milde former kan ofte leve aktive og selvstendige liv, mens de med alvorlige former kan ha betydelige funksjonelle begrensninger. Forebyggende tiltak og tidlig intervensjon er avgjørende for å forbedre funksjonsnivået.
Litteratur
1. POSNA. Osteogenesis Imperfecta - Study Guide.
2. Sunnaas sykehus. Medisinske forhold ved osteogenesis imperfecta (OI).
3. OrthoInfo AAOS. Osteogenesis Imperfecta.
4. Helsebiblioteket.no. Generell veileder i pediatri: Osteogenesis Imperfecta.
_______________________
1. Morello R. Osteogenesis imperfecta and therapeutics. Matrix Biol 2018;71-72:294–312.
2. Marini JC, Forlino A, Ba¨ chinger HP, et al. Osteogenesis imperfecta. Nat Rev Dis Primers 2017. https://doi.org/10.1038/nrdp.2017.52.
3. Vrolik W. Tabulae Ad Illustrandam Embryogenesin Hominis et Mammalium Tam Naturalem Tam Abnormem; 1849.
4. Baljet B. Aspects of the history of osteogenesis imperfecta (Vrolik’s syndrome). Ann Anat 2002. https://doi.org/10.1016/S0940-9602(02)80023-1.
5. Sillence DO, Senn A, Danks DM. Genetic heterogeneity in osteogenesis imperfecta. J Med Genet 1979. https://doi.org/10.1136/jmg.16.2.101.
6. Barsh GS, Byers PH. Reduced secretion of structurally abnormal type I procollagen in a form of osteogenesis imperfecta. Proc Natl Acad Sci U S A 1981. https://doi.org/10.1073/pnas.78.8.5142.
7. Chu ML, Williams CJ, Pepe G, et al. Internal deletion in a collagen gene in a perinatal lethal form of osteogenesis imperfecta. Nature 1983. https://
doi.org/10.1038/304078a0.
8. Barnes AM, Chang W, Morello R, et al. Deficiency of cartilage-associated protein in recessive lethal
osteogenesis imperfecta. N Engl J Med 2006. https://doi.org/10.1056/NEJMoa063804.
9. Glorieux FH, Rauch F, Plotkin H, et al. Type V osteogenesis imperfecta: a new form of brittle bone disease. J Bone Miner Res 2000. https://doi.
org/10.1359/jbmr.2000.15.9.1650.
10. Van Dijk FS, Sillence DO. Osteogenesis imperfecta: clinical diagnosis, nomenclature and severity assessment. Am J Med Genet A 2014. https://doi.
org/10.1002/ajmg.a.36545.
11. Smith PA, Rauch FHG, editors. Transitional care in osteogenesis imperfecta: advances in biology, technology, and clinical practice. Chicago (IL):
Shriners Hospitals for Children - Chicago; 2015.
12. Marr C, Seasman A, Bishop N. Managing the patient with osteogenesis imperfecta: a multidisciplinary approach. J Multidiscip Healthc 2017.
https://doi.org/10.2147/JMDH.S113483.
13. Sakkers R, Kok D, Engelbert R, et al. Skeletal effects and functional outcome with olpadronate in children with osteogenesis imperfecta: a 2-year randomised placebo-controlled study. Lancet 2004. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(04)16101-1.
14. Dwan K, Phillipi CA, Steiner RD, et al. Bisphosphonate therapy for osteogenesis imperfecta. Cochrane Database Syst Rev 2016. https://doi.
org/10.1002/14651858.CD005088.pub4.
15. Olvera D, Stolzenfeld R, Marini JC, et al. Low dose of bisphosphonate enhances sclerostin antibodyinduced trabecular bone mass gains in Brtl/1 osteogenesis imperfecta mouse model. J Bone Miner Res 2018. https://doi.org/10.1002/jbmr.3421.
16. Engelbert RH, Uiterwaal CS, Gerver WJ, et al. Osteogenesis imperfecta in childhood: impairment and disability. a prospective study with 4-year follow-up. Arch Phys Med Rehabil 2004. https:// doi.org/10.1016/j.apmr.2003.08.085.
17. Van Brussel M, Takken T, Uiterwaal CSPM, et al. Physical training in children with osteogenesis imperfecta. J Pediatr 2008. https://doi.org/10. 1016/j.jpeds.2007.06.029.
18. Veilleux LN, Lemay M, Pouliot-Laforte A, et al. Muscle anatomy and dynamic muscle function in osteogenesis imperfecta type I. J Clin Endocrinol Metab 2014. https://doi.org/10.1210/jc.2013-3209.
19. Veilleux LN, Pouliot-Laforte A, Lemay M, et al. The functional muscle-bone unit in patients with osteogenesis imperfecta type I. Bone 2015. https://doi. org/10.1016/j.bone.2015.05.019.
20. Garman CR, Graf A, Krzak J, et al. Gait deviations in children with osteogenesis imperfecta type I. J Pediatr Orthop 2017. https://doi.org/10.1097/ BPO.0000000000001062.
21. Sofield HA ME. Fragmentation, realignment, and intramedullary rod fixation of deformities of the long bones in children: a ten year appraisal. J Bone Joint Surg Am 1959;41-A(8): 1371–91.
22. Esposito P, Plotkin H. Surgical treatment of osteogenesis imperfecta: current concepts. Curr Opin Pediatr 2008. https://doi.org/10.1097/MOP.
0b013e3282f35f03.
23. Enright WJ, Noonan KJ. Bone plating in patients with type III osteogenesis imperfecta: results and complications. Iowa Orthop J 2006;26:37–40.
24. Karbowski A, Schwitalle M, Brenner R, et al. Experience with Bailey-Dubow rodding in children with osteogenesis imperfecta. Eur J Pediatr Surg 2000. https://doi.org/10.1055/s-2008-1072339.
25. Stockley I, Bell MJ, Sharrard WJW. The role of expanding intramedullary rods in osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Br 1989. https://doi.org/10.1016/S0022-3468(05)80238-6.
26. Marafioti RL, Westin GW. Elongating intramedullary rods in the treatment of osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Am 1977. https://doi.org/10.2106/00004623-197759040-00006.
27. Birke O, Davies N, Latimer M, et al. Experience with the Fassier-Duval telescopic rod: first 24 consecutive cases with a minimum of 1-year follow-up. J Pediatr Orthop 2011. https://doi.org/10.1097/BPO.0b013e31821bfb50.
28. Nicolaou N, Bowe JD, Wilkinson JM, et al. Use of the Sheffield telescopic intramedullary rod system for the management of osteogenesis imperfecta: clinical outcomes at an average follow-up of nineteen years. J Bone Joint Surg Am 2011. https://doi.org/10.2106/JBJS.J.01893.
29. Scollan JP, Jauregui JJ, Jacobsen CM, et al. The outcomes of nonelongating intramedullary fixation of the lower extremity for pediatric osteogenesis imperfecta patients: a meta-analysis. J Pediatr Orthop 2017. https://doi.org/10.1097/BPO.0000000000000970.
30. Azzam KA, Rush ET, Burke BR, et al. Mid-term results of femoral and tibial osteotomies and fassier-duval nailing in children with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2018. https://doi. org/10.1097/BPO.0000000000000824.
31. Lee RJ, Paloski MD, Sponseller PD, et al. Bent telescopic rods in patients with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2016. https://doi.org/10.1097/BPO.0000000000000509.
32. Reing CM. Report on new types of intramedullary rods and treatment effectiveness data for selection of intramedullary rodding in osteogenesis imperfecta. Connect Tissue Res 1995. https://doi.org/10.3109/03008209509116839.
33. Agarwal V, Joseph B. Non-union in osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop B 2005. https://doi.org/10.1097/01202412-200511000-00013.
34. Hsiao CMS, Mormino MA, Esposito PW, et al. Distal humerus atrophic nonunion in a child with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2013.
https://doi.org/10.1097/BPO.0b013e3182a32e69.
35. Cho TJ, Lee K, Oh CW, et al. Locking plate placement with unicortical screw fixation adjunctive to intramedullary rodding in long bones of patients with osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Am 2015. https://doi.org/10.2106/JBJS.N.01185.
36. Franzone JM, Kruse RW. Intramedullary nailing with supplemental plate and screw fixation of long bones of patients with osteogenesis imperfecta:
operative technique and preliminary results. J Pediatr Orthop B 2018. https://doi.org/10.1097/BPB.0000000000000405.
37. Puvanesarajah V, Shapiro JR, Sponseller PD, et al. Sandwich allografts for long-bone nonunions in patients with osteogenesis imperfecta: a retrospective study. J Bone Joint Surg Am 2015. https://doi.org/10.2106/JBJS.N.00584.
38. Vlad C, Georgescu I, Gavriliu TS, et al. Burnei’s procedure in the treatment of long bone pseudarthrosis in patients having osteogenesis imperfecta or congenital pseudarthrosis of tibia: preliminary report. J Med Life 2012;5(2):215–21.Osteogenesis Imperfecta 207
39. Ashby E, Montpetit K, Hamdy RC, et al. Functional outcome of humeral rodding in children with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2018.
https://doi.org/10.1097/BPO.0000000000000729.
40. Ashby E, Montpetit K, Hamdy RC, et al. Functional outcome of forearm rodding in children with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2018. https://doi.org/10.1097/BPO.0000000000000724.
41. Grossman LS, Price AL, Rush ET, et al. Initial experience with percutaneous IM rodding of the humeri in children with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2016;38(9): 484–9d.
42. Franzone JM, Bober MB, Rogers KJ, et al. Re-alignment and intramedullary rodding of the humerus and forearm in children with osteogenesis imperfecta: revision rate and effect on fracture rate. J Child Orthop 2017;11(3):185–90.
43. King JDBW. Osteogenesis imperfecta: an orthopaedic description and surgical review. J Bone Joint Surg Br 1971;53(B):72–89.
44. Trehan SK, Morakis E, Raggio CL, et al. Acetabular protrusio and proximal femur fractures in patients with osteogenesis imperfecta. J Pediatr Orthop 2015;35(6):645–9.
45. Ahn J, Carter E, Raggio CL, et al. Acetabular protrusio in patients with osteogenesis imperfecta: risk factors and progression. J Pediatr Orthop 2017. https://doi.org/10.1097/BPO.0000000000001051.
46. Fassier AM, Rauch F, Aarabi M, et al. Radial head dislocation and subluxation in osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Am 2007. https://doi.org/ 10.2106/JBJS.F.01287.
47. Widmann RF, Bitan FD, Laplaza FJ, et al. Spinal deformity, pulmonary compromise, and quality of life in osteogenesis imperfecta. Spine (Phila Pa 1976) 1999. https://doi.org/10.1097/00007632- 199908150-00008.
48. Land C, Rauch F, Munns CF, et al. Vertebral morphometry in children and adolescents with osteogenesis imperfecta: effect of intravenous pamidronate treatment. Bone 2006. https://doi. org/10.1016/j.bone.2006.04.004.
49. Semler O, Beccard R, Palmisano D, et al. Reshaping of vertebrae during treatment with neridronate or pamidronate in children with osteogenesis imperfecta. Horm Res Paediatr 2011. https://doi.org/10.1159/000331128.
50. Benson DR, Newman DC. The spine and surgical treatment in osteogenesis imperfecta. Clin Orthop Relat Res 1981;(159):147–53.
51. Anissipour AK, Hammerberg KW, Caudill A, et al. Behavior of scoliosis during growth in children with osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Am 2014. https://doi.org/10.2106/JBJS.L.01596.
52. Watanabe G, Kawaguchi S, Matsuyama T, et al. Correlation of scoliotic curvature with Z-score bone mineral density and body mass index in patients with osteogenesis imperfecta. Spine (PhilaPa 1976) 2007. https://doi.org/10.1097/BRS. 0b013e31811ec2d9.
53. Yong-Hing K, MacEwen GD. Scoliosis associated with osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Br 1982. https://doi.org/10.1016/S0022-468(83)
80329-7.
54. Ishikawa S, Kumar SJ, Takahashi HE, et al. Vertebral body shape as a predictor of spinal deformity in osteogenesis imperfecta. J Bone Joint Surg Am 1996;78(2):212–9.
55. Engelbert RHH, Uiterwaal CSPM, van der Hulst A, et al. Scoliosis in children with osteogenesis imperfecta: influence of severity of disease and age of reaching motor milestones. Eur Spine J 2003. https://doi.org/10.1007/s00586-002-0491-x.
56. Kocher MS, Shapiro F. Osteogenesis imperfecta. J Am Acad Orthop Surg 1998. https://doi.org/10. 5435/00124635-199807000-00004.
57. Cristofaro RL, Hoek KJ, Bonnett CA, et al. Operative treatment of spine deformity in osteogenesis imperfecta. Clin Orthop Relat Res 1978. https://doi.org/10.1097/00003086-197903000-00005.
58. Hanscom DA, Winter RB, Lutter L, et al. Osteogenesis imperfecta. Radiographic classification, natural history, and treatment of spinal deformities. J Bone Joint Surg Am 1992;74(4):598–616.
59. Janus GJM, Finidori G, Engelbert RHH, et al. Operative treatment of severe scoliosis in osteogenesis imperfecta: results of 20 patients after halo traction and posterior spondylodesis with instrumentation. Eur Spine J 2000. https://doi.org/ 10.1007/s005860000165.
60. Yilmaz G, Hwang S, Oto M, et al. Surgical treatment of scoliosis in osteogenesis imperfecta with cement-augmented pedicle screw instrumentation. J Spinal Disord Tech 2014. https://doi.org/10.1097/BSD.0b013e3182624b76.
61. Arponen H, Ma¨ kitie O, Haukka J, et al. Prevalence and natural course of craniocervical junction anomalies during growth in patients with osteogenesis imperfecta. J Bone Miner Res 2012. https://doi. org/10.1002/jbmr.1555.
62. Sillence DO. Craniocervical abnormalities in osteogenesis imperfecta: genetic and molecular correlation. Pediatr Radiol 1994. https://doi.org/10.1007/BF02011910.
63. Cheung MS, Arponen H, Roughley P, et al. Cranial base abnormalities in osteogenesis imperfecta: phenotypic and genotypic determinants. J Bone Miner Res 2011. https://doi.org/10.1002/jbmr.220.
64. Lubicky J. The spine in osteogenesis imperfecta. In: Weinstein SL, editor. The pediatric spine: principles and practice. 1st edition. New York: Raven Press; 1994. p. 943–58.
