Bruk av rusmidler henger ofte sammen med sterk skamfølelse. Dette kan føre til at pasienten holder tilbake viktig informasjon eller bagatelliserer problemer. En viktig forutsetning for å lykkes med informasjon og rådgivning er at pasienten stoler på deg, at du har en god allianse.

Når man skal snakke med en pasient om rusmiddelvaner, er det viktig å knytte rusmidlets helserisiko til det aktuelle somatiske, psykiske eller sosiale problemet som pasienten presenter. Mange pasienter vil være svært tilbakeholdne med å svare på f.eks. hvor mye og hvor ofte de drikker alkohol, om de ikke opplever at spørsmålene er relevant for sykdom, skade eller symptom. Det kan derfor være klokt å gi informasjon om konsekvensene av rusmiddelbruk uavhengig av disse spørsmålene. Dette kan gjøres på følgende måte

Lege - Drikker du noen ganger alkohol?

Pasient - Ja…

Lege - Da vil jeg gi deg noe informasjon om sammenhengen mellom alkohol og (den sykdommen, skaden, symptomet) du har (alternativt, den behandlingen du skal få). Dette er informasjon som jeg gir til alle som drikker alkohol…

Deretter gis informasjonen kortfattet, nøytralt og uten å stille spørsmål om mengde eller frekvens av alkoholbruk. En kan f.eks. si «…i forbindelse med infeksjonsbehandling, vil det være best å la være å drikke alkohol så lenge en tar antibiotika, fordi….».

Deretter kan en følge opp med spørsmål som f.eks.

Om pasienten ikke åpner opp for en videre dialog, kan en f.eks. si

På denne måten vil en helsearbeider få gitt viktig informasjon uten at pasienten behøver å lyve eller bagatellisere alkoholbruken, samtidig som det er mulig å komme tilbake til temaet ved en senere anledning.

Hvis pasienten åpner opp for videre dialog, kan en gi utfyllende informasjon, og evt. begynne en kartlegging ved f.eks å stille følgende spørsmål

Lege - Er det greit om jeg stiller deg noen spørsmål om alkoholvanene dine?

Et vanlig brukt og godt kartleggingsverktøy er AUDIT-C (Alcohol Use Disorders Identification Test – Consumption) (1).

Denne varianten av AUDIT – C har ingen skåre eller grenseverdi. Den er derfor best egnet som et utgangspunkt for diskusjon om alkoholvaner og helseproblemer.

Hvis svarene på disse spørsmålene tyder på at pasienten ikke har risiko for alkoholrelatert helseskade, kan det skyldes at pasientens gir lav risiko for helseskade. Noen ganger skyldes det imidlertid feilrapportering, oftest at pasienten oppgir for lavt alkoholkonsum. En god tilbakemelding i begge tilfelle kan være å si f.eks.: «det var fint, fordi et høyere alkoholkonsum kunne være en av forklaringene på det høye blodtrykket ditt» eller «det var fint, fordi medisinene du bruker ikke må kombineres med alkohol». På denne måten får en gitt gode og relevante råd, selv om pasienten underrapporterer alkoholkonsumet.

For å få informasjon om bruk av andre rusmidler, foreslår vi denne korte varianten av DUDIT (Drug Use Disorders Identification Test) (2).

For å få relevant informasjon må man spørre konkret om hvilke rusmidler som brukes: Opioider, benzodiazepiner, cannabis, hallusinogener, sentralstimulerende, GHB/GBL eller andre.

Spør også om hvordan rusmidlene blir inntatt: Gjennom munnen, inhalert, intravenøst, sniffet.

Mange oppfatter ikke legale vanedannende legemidler som rusmidler, en bør derfor spørre spesifikt om dette: Angstdempende, søvnmidler, smertestillende. Spør om type, dose, frekvens og hvor lenge de har blitt brukt.

Blodprøver

ALAT, ASAT, GGT (Gamma-GT), MCV, PEth (alkohol). Av disse er PEth den mest spesifikke og sensitive markør for høyt alkoholforbruk. Se f.eks www.analyseoversikten.no for utfyllende detaljer. De fleste rusmidler (legemidler eller narkotiske stoffer) kan påvises i blod som uforandret molekyl eller metabolitt.

Urinprøver

De fleste rusmidler utskilles gjennom nyrene som uforandret molekyl eller metabolitt. Etylglukuronid (EtG) og etylsulfat (EtS) er også metabolitter av alkohol som viser inntak av alkohol de siste 5 dager (4-6). Noen rusmidler utskilles raskt fra blod og urin, og inntak kan derfor ikke alltid påvises (f.eks. GHB), se Fakta om rusmidler. Rusmidler forsvinner generelt raskere fra blod enn fra urin.