I praksis brukes det som standard første trinn. Men gir trolig lite tilleggseffekt ved samtidig bruk av sterke opioider. Brukt alene er det dokumentert bedre enn placebo ved flere ikke-maligne smertetilstander. Inngår i kombinasjonspreparater med kodein, men effektdataene ved kreftsmerter er mangelfulle.

Peroral bruk er vanligst, men intravenøs administrasjon er tilgjengelig i samme doser. Intravenøs bruk bør forbeholdes de som ikke kan ta peroralt, har effekt eller hvis raskere effekt ønskes.

Brytes ned i lever. Alvorlig toksisitet forekommer hos friske ved doser > 150 mg/kg (9 g ved 60 kg kroppsvekt). Alvorlig leversvikt er sett hos pasienter med risikofaktorer også ved lavere doser. Vær oppmerksom på risikofaktorer som lav kroppsvekt (< 50 kg bør føre til dosereduksjon), feil-/underernæring, anoreksi, kakeksi, alkoholmisbruk, høy alder med skrøpelighet, lever og nyresvikt og bruk av CYP-induserende medikamenter (karbamazepin, rifampicin, fenytoin etc.).

Standarddosering er 1 g x 3–4 (3–4 g/24 t), ved ev. risikofaktorer anbefales det reduksjon til 500 mg x 3–4 (maksimum 3 g/24 t).

Paracetamoltablettene er store og kan være ubehagelige å innta. En pragmatisk tilnærming ved bruk hos palliative pasienter kan være å forbeholde bruken til:

• De som har effekt innen to dager etter oppstart med paracetamol.
• De som får økt smerte ved seponering av paracetamol 3–4 dager etter å ha hatt tilfredsstillende effekt etter oppstart med opioid.