Distale tibiafrakturer hos barn skiller seg fra ankelfrakturer ved at kreftene har gått utenfor ankelleddet, selv om frakturene ofte involverer den distale fysen. Dette har betydning for valg av behandling.

De vanligste distale tibiafrakturene er ekstraartikulære fyseskader (Salter-Harris type 1 og 2). SH2-frakturer utgjør omtrent 20% av alle pediatriske tibiafrakturer og forekommer hyppigst i 10-14 årsalder.

Frakturer i distale tibiametafyse forekommer også, men denne skaden er mer sjelden (< 3% av alle tibiafrakturer). Oftest i alderen 4-8 år.

Vridning i ankel eller direkte traume ved fall fra høyde, sykkel/MC eller i forbindelse med idrettsaktiviteter. Smerter, hevelse (feilstilling) og manglene evne til belastning.

Røntgen legg front, skrå og sideplan.

CT er sjeldent nødvendig.

Fraktur som involverer distale tibiafyse

Dette er de ekstraartikulære fysefrakturene (Salter-Harris type 1 og 2):

SH1: Isolert glidning av fysen	SH2: Fysiolyse + fraktur gjennom metafysen

Gjennomsnittsalderen er 12 år, rett før lukkingen av fysen starter. Samtidig fibulafraktur forekommer i > 50 % av tilfellene.

Fraktur i distale tibiametafyse

Metafysen defineres som det området i distale tibia som dekkes av et kvadrat med sider like lange som bredden av fysen.   Gjennomsnittsalderen er 6 år. Som regel greenstick-variant hvor den tjukke periosten er revet av på distraksjonssiden av skaden. Dette gjør de sårbare for økende feilstilling i tilhelingsperioden. Samtidig fibulafraktur forekommer i nesten alle tilfeller.

Salter-Harris type 1 og 2

De fleste frakturer kan behandles konservativt. Man skal tilstrebe anatomiske akser, men forsiktig med gjentatte reponeringsforsøk grunnet fare for skade på vekstskive. Noe feilstilling kan aksepteres ved > 2 år gjenværende vekst.

Udislokert fraktur

Konservativ behandling med lav gips i 4 uker.

Dislokert fraktur

Lukket reponering er førstevalg. Med eller uten generell anestesi. Indikasjon:

• > 10 grader aksefeil i ankelleddet i front (normalvinkel 80 grader +/- 2 grader)
• > 10 grader aksefeil i sideplan (normalvinkel 89 grader +/- 3 grader)
• > 3 mm breddeøkning i fysen

Dersom frakturen lar seg reponere og er stabil kan den behandles med lav gips i 4 uker.

SH2-fraktur

Reponert og gipset

Hvis frakturen ikke lar seg reponere lukket må man åpne opp og se etter innslått periost som kan hindre reposisjonen. Er frakturen i tillegg ustabil gjøres det fiksasjon:

• Pinnefiksasjon med glatte pinner som krysser fysen. Man skal bruke få pinner og plassere de mest mulig sentralt i fysen for å redusere risiko for forbeining.
• Ev. skruefiksasjon ved stort metafysefragment
• Fibulafrakturen trenger sjelden fiksasjon.

Post-operativ lav gips i 4 uker.

Epifysiolysefraktur som er pinnefiksert

Fraktur i distale tibiametafyse

Konservativ behandling er førstevalg. OBS: Gips i plantigrad/nøytral stilling drar ofte en fraktur med apex posterior i større feilstilling. De første ukene kan derfor frakturen gipses med avslappet spissfot, før den senere trekkes til nøytral stilling. Ved økende feilstilling kan gipsen kiles.

Buckle-fraktur

Lav gips i 3-4 uker.

Greenstick-fraktur/komplett fraktur

Ved behov gjøres lukket reponering med sedasjon. Akseptabel stilling i gips:

• < 5 grader akseavvik i frontplan
• < 5 grader apex anterior/posterior

Gipses i 6 uker. 4 uker med høy gips, deretter 2 uker med lav gips dersom synlig kallus. Intakt fibula vil ofte tvinge tibiafrakturen mot varusfeilstilling.

Buckle-fraktur

Distal metafysær tibiafraktur

Pasientene skal avlaste ekstremiteten i behandlingstiden med gips.

Konservativ behandling

• Kontroll med røntgen etter 1, 2 og 4-6 uker.

Operativ behandling

• Kontroll med røntgen, gipsfjerning og pinnefjerning etter 4 uker

Alle distale tibiafrakturer som involverer fysen skal kontrolleres med røntgen etter 6 og 12 måneder for å vurdere vekstforstyrrelse.

Prematur lukking av vekstskive

1 av 4 SH2-frakturer får prematur lukking av vekstskiven. Risikoen er størst ved høyenergiskade. Anatomisk reposisjon kan redusere risikoen for prematur lukking, men graden av primær dislokasjon er av størst betydning.

Prematur lukking kan føre til beinlengdeforskjell, som i noen tilfeller må korrigeres med epifysiodese på frisk side.