Pleksusskade ved fødsel

Pleksusskade ved fødselen, eller fødselsrelatert brachial pleksusskade, innebærer skade på de nerver som kontrollerer muskler og følelse i skulder, arm og hånd. Denne tilstanden rammer vanligvis de øvre nervene (C5 og C6), kjent som Erb’s parese, men kan også involvere hele pleksus brachialis, som gir mer omfattende lammelser. Skaden oppstår oftest ved fødsel på grunn av traksjon på barnets nakke under kompliserte fødsler, særlig ved skulderdystoci og hos større barn.

Pleksusskade ved fødsel P14.3

Ved Erb’s parese presenterer barnet typisk en «kelners hånd» hvor armen henger svakt ved siden med skulderen i adduksjon, intern rotasjon, og underarmen i pronasjon. Bevegelse i skuldre og albue er redusert, mens grepsrefleksen er intakt. Skade på lavere nerverøtter, som ved Klumpke’s parese (C8 og T1), kan gi svakhet i hånd og fingre, ofte ledsaget av «klorehånd»-stillingen.

Ved total pleksusskade kan barnet vise fullstendig lammelse av hele armen. Barn med alvorlig skade kan også ha nedsatt følelse i affiserte områder, og i sjeldne tilfeller kan påvirkning på n. frenicus føre til hemidiaphragma-paralyse.

Diagnostikken baserer seg på kliniske funn rett etter fødsel. Viktige radiologiske undersøkelser inkluderer:

• Røntgen av skulder og clavicula for å utelukke brudd eller luksasjoner.
• MR av pleksus brachialis og cervikale ryggmargen er gullstandard for å visualisere nerveskaden, særlig ved mistanke om avulsjonsskader.
• Ultralyd kan også brukes for å identifisere eventuell hemidiaphragma-paralyse.
• EMG og nerveledningsstudier utføres etter 3-4 uker for å vurdere skadeomfanget og bestemme graden av nevronal overlevelse.

Brachial pleksusskader klassifiseres ofte basert på skadeomfang:

1. Neurapraxia – mild strekk som vanligvis helbredes uten intervensjon.
2. Neuroma – delvis skadet nerve med arrvev, noe som kan hindre nerveledning.
3. Ruptur – fullstendig ruptur av nerven, som ikke vil gro naturlig og krever kirurgi.
4. Avulsjon – avrevne nerverøtter fra ryggmargen, som ikke kan repareres, men i noen tilfeller kan funksjon gjenopprettes med nerveoverføring.

Differensialdiagnoser inkluderer:

• Klumpke’s parese, med karakteristisk lammelse i håndens intramuskulatur og «klorehånd».
• Clavikulafraktur, som kan gi pseudoparalyse og forveksles med pleksusskade.
• Septic artritt i skulder eller osteomyelitt kan også forårsake pseudoparalyse, spesielt ved infeksjoner nær plexus brachialis.

Behandlingen avhenger av skadeomfang og inkluderer både konservative og kirurgiske tilnærminger:

• Konservativ behandling:
  • Fysioterapi for å opprettholde bevegelighet og forebygge kontrakturer. Øvelser fokuserer på passiv bevegelse av skulder, albue og hånd.
  • Hydroterapi: Brukt for å redusere belastning på muskler og muliggjøre bevegelighet i et miljø med redusert tyngdekraft.
• Kirurgisk behandling:
  • Nervegraft: En frisk nerve, ofte tatt fra et annet område, brukes til å reparere den skadede nerven.
  • Nerveoverføring: En funksjonell nerve omplasseres til skadestedet, ideelt nær de skadede musklene.
  • Tendontransfer: For barn der nervereparasjon er forsinket, kan funksjonen i skulder og albue forbedres ved å omplassere sener fra fungerende muskler.

Etter kirurgi er det nødvendig med intensiv fysioterapi for å optimalisere utfall. Rehabilitering kan inkludere:

• Gradvis styrkeøvelser, mobilisering og proprioseptiv trening.
• Ortoser kan brukes for å opprettholde riktig stilling og forhindre kontrakturer.

Individuell oppfølging. Pasienter med pleksusskade bør følges nøye opp. Periodiske evalueringer utføres for å vurdere nervefunksjon, muskelstyrke og leddmobilitet. MR og klinisk evaluering brukes for å vurdere fremgang i nerveheling og hindre komplikasjoner. Ved mangel på fremgang etter 6-9 måneder bør kirurgi vurderes.

Ubehandlede pleksusskader kan føre til:

• Muskulær atrofi, abnorm leddutvikling og kontrakturer.
• Limbisk forlengelsesforskjell grunnet mangel på muskelaktivitet.
• Sekundær osteoartritt og redusert leddmobilitet.

Prognosen er generelt god for lette skader (neurapraxia), med full restitusjon mulig innen 1 år. Mer alvorlige skader som ruptur eller avulsjon har dårligere prognose og krever ofte kirurgisk intervensjon. Tidlig behandling og oppfølging er avgjørende for å maksimere funksjonell gjenvinning.